Manchester Citys nyere historie – del 6: 1999-2003

sveaPaul Dickovs løp, med ville øyne, og med armene knyttet – ned på kne, foran City-benken, forsvinner aldri fra minnet. Det er det viktigste øyeblikket i Citys historie, og mannen burde blitt beæret med en statue utenfor stadion.

Joe Royle var en høyt respektert manager. Sammen med en annen gammel City-helt, Willie Donachie, hadde Royle løftet Oldham ut av skyggene, tatt dem til Premier League, til en ligacupfinale – og til en semifinale i FA-cupen – før han overtok Everton.

joe-royle

Joe Royle – manageren som førte City opp to divisjoner på to sesonger

Med Everton tok Royle klubbens hittil siste trofé, da klubben slo Manchester United i FA-cupfinalen i 1995. Så kom han på kant med ledelsen i Everton, og Royle sa opp jobben sin. Og da han i februar 1998 sa ja til Manchester City, var det fjerde gang klubben hadde prøvd å hente mannen som spilte spiss på Citys gode lag på midten av 1970-tallet.

Men på senhøsten 1998 var det ingen ting som tydet på at Royle ville lykkes bedre enn sine forgjengere. Royle og City manglet ledere. De manglet en samlende skikkelse, en som gikk foran dem i krigen det var å komme ut av den gamle 3. divisjon i engelsk fotball.

Bulldoseren Andy Morrison

Bulldoseren Andy Morrison

Mannen Royle tok sjansen på var en forfyllet og halvskadet bulldog av en midtstopper: Andy Morrison. £ 80 000 kostet han. Selv den gangen var det billig. Nå snudde ikke sesongen på sekundet da Morrison kom, men han gikk foran, scoret tre mål på sine fem første kamper, og i de to siste kampene i 1998 snudde sesongen for Manchester City. Seirer over Wrexham borte og Stoke hjemme ga selvtillit, i tillegg til at Morrison ledet laget – og den gamle Manchester United-vingen Terry Cooke ga laget sårt tiltrengt bredde på høyresiden.

Fra 19. desember 1998, krisekampen mot York, tapte ikke Manchester City en ligakamp igjen før 13. mars. Da hadde City kjempet seg opp i play-off-sonen, og det ble kun et tap til resten av sesongen.

Manchester City nærmet seg direkte opprykk, hadde fått «satt» et lag, men var til slutt fem poeng bak Walsall, som rykket direkte opp sammen med suverene Fulham. Walsall der altså. Da skjønner du kanskje hvor langt nede Manchester City hadde sunket.

Shaun Goater sendte City til Wembley

Shaun Goater sendte City til Wembley

Det ble play-off, to tøffe semifinaler mot Wigan endte godt, etter Shaun Goaters vinnermål på Maine Road, og dermed var det klart for play-off-finale om en plass i 2. divisjon, mot Gillingham, 30. mai 1999.

Fire dager før City stilte på Wembley, hadde Manchester United vunnet sin tredje tittel den sesongen, og det til og med Champions League, mot Bayern München i Barcelona. Så stor var altså avstanden. Engelsk media hadde brukt et bilde på forskjellen: Et fullstappet Old Trafford mot de 10 000 som hadde møtt opp til ligacupkampen mot Notts County på Maine Road.

Avstanden mellom klubbene hadde aldri vært større. Og scenen var satt: Uten et opprykk på Wembley ville Manchester City havne enda lenger bak sin – tidligere – rival. Kontoen var tom, Bernstein og Royle hadde satset alt på å komme raskest mulig ut av 3. divisjon og satset som Premier League snart var der igjen.

Og så tok Gillingham ledelsen. Ikke bare 1-0, men 2-0. Det verste var at scoringene kom i det 81.- og 87. minutt. Manchester City ville da aldri rekke å ta inn igjen dette. Det var bare å innse: Det ville bli en ny sesong på nivå tre i engelsk fotball, mens United fortsatt kjørte trippel-bussen sin i Manchester sentrum.

Da det gjensto 15 sekunder av ordinær tid, reduserte Kevin Horlcok. Et behersket skudd da Gillingham-keeper Vince Bratram måtte gi en retur. 1-2 var faktisk enda verre, men plutselig kom det opp et skilt med «5» på. Dommeren hadde lagt til fem minutter.

DickovGills

Paul Dickov – City-legende

Vi nærmet oss det femte tilleggsminuttet (skiskyting?) da Citys største øyeblikk kom til oss. Paul Dickov fant en åpning, den eneste åpningen i målet der forloveren hans sto. Dickov hadde nylig giftet seg. Best man: Hans tidligere lagkamerat i Arsenal, Gillingham-keeper Vince Bartram. Nå gikk ballen fra Dickovs fot opp mot krysset, det virket som det gikk sakte, men så kom det over oss: City hadde faktisk utlignet. Det sto 2-2. Og det måtte bare bli straffekonk. I ekstraomgangene skjedde det ingen verdens ting. Det var to utladede lag som spilte fotball frem og tilbake i en halvtime.

Nicky Weaver, Citys 21 år gamle keeper, bør egentlig ha en statue ved siden av Paul Dickov. For da det gjaldt som mest, ble Weaver forgjengeren til Willy Caballero: Weaver reddet to straffespark – og psyket ut et tredje, som gikk 23 meter til side for mål. Og da den siste ble reddet, la Weaver ut på den som fortsatt er tidenes æresrunde på Wembley. Det varte omtrent fem minutter før lagkameratene fikk tak i helten.

City var tilbake. I hvert fall på nivå to.

Mark Kennedy – rask ving

Mark Kennedy – rask ving

Joe Royle forsterket laget med vingen Mark Kennedy fra Wimbledon før en ny sesong startet.  Og City fløy ut av blokkene, tapte bare ni av 46 ligakamper – likevel var ingen ting avgjort før siste kamp. Igjen. Denne gangen måtte City vinne bortekampen mot Blackburn. Hvis ikke rykket trolig Ipswich opp sammen med allerede klare Charlton.

Oppgjøret mot Blackburn er et av de få der du får mye mer enn du fortjener. Blackburn hadde fire – 4 – i stolpene. Og tok til slutt en helt fortjent ledelse. Men en Goater-scoring, hans 23. for sesongen, snudde kampen. Blackburn-stopper Christian Dailly scoret et bisart selvmål, før Kennedy og Dickov fikk det til å se ut – på resultatet – som det hadde vært lett match.

Og dermed, mindre enn halvannet år etter rock bottom borte mot York og 12. plass i 3. divisjon, var Manchester City klare for Premier League. 36 plasser hadde klubben avansert i ligasystemet. At det meste er mulig i fotball, det er denne historien et bevis for.

George Weah

George Weah ble ingen suksess og forsvant bare to og en halv måned etter at han kom

At det kanskje hadde gått litt raskt, kom snart i øynene våre da 2000/01-sesongen startet. Royle hadde forsterket med Alf Inge Håland, Steve Howey, Paulo Wanchope og George Weah. Men det hjalp lite. Laget var for dårlig, og etter en brukbar åpning på sesongen var City klistret i nedrykksstriden fra november og ut sesongen. Og fra 1. januar var City under streken hver runde.

Så nedrykket var ventet.

Det uventede, selv til Manchester City å være, var at Joe Royle ikke fikk sjansen til å ta klubben tilbake. Han ble sparket rett etter at nedrykket var «sikret». Royle følte seg lurt, krevde Premier League-kompensasjon, mens City mente klubben var nede da Royle fikk sparken.

Saken endte med ondt blod og rettssak. Og Royle har hukommelse som en del andre: Han glemmer ikke nederlagene og det han kalte «svik».

Dermed ble det en sur slutt på et forhold, som hadde vart i drøyt seks år, som spiller og manager.

Ut med Royle – inn med Kevin Keegan

Ut med Royle – inn med Kevin Keegan

Og mens Royle var bitter, satt en smilende Kevin Keegan og holdt pressekonferanse – før han malte garderoben, utvidet Maine Road-matta, kjøpte et par-tre gode spillere – og sørget for det største smilet av en sesong siden Joe Mercers lag på slutten av 1960-tallet.

Keegan hentet inn sin gamle landslagsspiller Stuart Pearce på 39 år – og ba han lede laget opp igjen. Så kjøpte han geniale Eyal Berkovic til å få laget til å SPILLE fotball. Det var i grunn det.  I tillegg til at tilfeldighetene ga ham Ali Benarbia, en slags blanding av David Silva og Eyal Berkovic. Både Berkovic og Benarbia så åpninger andre ville slite med å finne selv om de fikk se situasjonen tolv ganger på video. Men Benarbia skulle egentlig til Sunderland, men var innom Carrington for å besøke en venn.

Ali Benarbia – boksåpneren

Ali Benarbia – boksåpneren

Keegan benyttet sjansen, fikk Benarbia gratis – og med han på laget fløy City bokstavelig talt gjennom ligaen. City vant 25 av de 33 siste kampene, scoret mål for moro skyld (78 mål på de 33 kampene), knuste Ipswich (nummer fem i Premier League sesongen før) med 4-1 på bortebane i FA-cupen. Og da siste seriekamp mot Portsmouth på Maine Road ventet, kunne to rekorder settes: Scoret City fire mål, så slettet de sin gamle scoringsrekord på 108 mål. Og scoret Stuart Pearce i sin siste kamp før han la opp, så ville det være hans mål nummer 100 i karrieren.

Da Manchester City, helt mot slutten av kampen, fikk straffespark på stillingen 3-1, var scenen satt: City ville nå 109 mål og Pearce 100.

Men City var fortsatt City. Portsmouth-keeper Dave Beasant, en gammel venn av Pearce, gikk fram og sa at han ikke ønsket å redde. Han unnet Pearce mål nummer 100.

Stuart Pearce misbrukte muligheten til å sette flere nye rekorder

Stuart Pearce misbrukte muligheten til å sette ny scoringsrekord

Beasant sto helt stille, Pearce tok fart – og skjøt. Ballen havnet omtrent på parkeringsplassen i Moss Side…

Så sånn endte sesongen, med opprykk, 108 mål, en vanvittig optimisme – og en komedie av Pearce på overtid.

Kevin Keegan hadde klart opprykket på sparebluss – egentlig. Nå, mot slutten av sesongen, dukket «den andre Keegan» opp – han som liker å låne pappas kredittkort. Da opprykket omtrent var sikret, ba Keegan likevel om penger til å kjøpe Prestons John Macken – for £ 5 M. Og det selv om han visste at han måtte forsterke angrepet enda mer for å angripe i Premier League. Herrene Goater, Huckerby og Wanchope hadde til sammen scoret 60 ligamål. Men Keegan var altså ikke fornøyd.

Nicolas Anelka – rekordkjøpet på £12 millioner

Nicolas Anelka – rekordkjøpet på £12 millioner

Da Keegan forberedte sesongen 2002/03, klarte han å få overtalt selveste Nicolas Anelka fra PSG om å komme til City. 12 millioner pund betalte Keegan, en smadring av rekordkjøpet av Macken. Keegan fikk tak i Sylvain Distin, også han fra PSG (var på utlån i Newcastle da Keegan sikret seg spilleren) for fire millioner pund. Keegan fikk også overtalt den tidligere Manchester United-keeperen Peter Schmeichel (39) om å ta en siste sesong – i Manchester City.

Sesongen var opp og ned, men Anelka scoret 15 ligamål i den siste sesongen på Maine Road, Schmeichel og Distin holdt godt nivå, og City slo blant annet Liverpool borte og Manchester United hjemme, i det siste lokaloppgjøret på Maine Road.

Kevin Keegan var strålende fornøyd med å ha sikret seg Robbie Fowler

Kevin Keegan var strålende fornøyd med å ha sikret seg Robbie Fowler

Men Keegan var ikke fornøyd, konsolidering var ikke hans måte å være manager på. Keegan måtte videre. Og dermed ba han om mer penger, penger til Robbie Fowler. Keegan gikk til styret og sa at hvis han fikk kjøpe Fowler fra Leeds, så hadde City Englands beste spisspar.  Det var her styreformann David Bernstein ante hva som kunne skje, og satte seg i mot. Det endte med at Bernstein gikk av, og Keegan fikk viljen sin, av den nye eieren, John Wardle, en mann som hadde bygget formuen sin på en sportsbutikk (JB Sports).

Men kjøpet av Fowler var ingen stor suksess. City var nummer ni på tabellen da han kom, og City endte som nummer ni – 13 kamper og to Fowler-mål senere.

Så det ble Citys beste plassering i ligaen siden 1993, den siste kampen på Maine Road var spilt, en ny stadion ventet på dem.

Tragedie: Marc-Vivien Foé døde på banen under landslagsspill for Kamerun

Tragedie: Marc-Vivien Foé døde på banen under landslagsspill for Kamerun

Den sommeren skjedde det to ting, begge tragiske på hver sin måte: Marc-Vivien Foe, en av Citys beste spillere i sesongen (ni scoringer fra sin midtbaneposisjon) døde på banen, under en landskamp.

Foes død var neppe grunnen til at John Wardles lommebok var tom. Men tom var den. I hvert fall tom for store summer, som Keegan ønsket seg.

Så Manchester City startet sesongen 2003/04 med en grinete manager. Og en grinete Kevin Keegan er ingen du ber i bursdagen din. Sesongen startet brukbart, men skyene bak den nye stadion, med det dumme navnet, virket mørke, litt for mørke …

Hvor mørkt det var for Kevin Keegan, det får du vite i neste episode – den nest siste i denne historien.

4 svar

  1. Knut Espen Svegaarden sier:

    Tusen takk, Morten. Det kommer to episoder til…

    • Per Arve Stenødegård sier:

      Distin føler eg ikke har fått nok kred. Anelka derimot hadde eg aldri sansen for. Ikke den type spiller atetydemessig (iallefall tilsynelatende) som eg ønsket i mitt lag 🙂
      Forøvrig helt fantastisk att du gir deg tid til å dele så mye av din kunnskap med oss arme syndere som nok falt veldig av etter Lee\Bell eraen.
      Som familiefar til en 16 og en 18 åring så vet eg at bare dette, selv om det selvsagt ikke er bare , er en heldagsjobb 🙂 Minst .
      Den jobben du\dere gjør rundt supporterklubben er bare helt fantastisk.

Legg igjen en kommentar