Manchester Citys nyere historie – del 4: 1987-93

sveaDa Howard Kendall steg inn på Maine Road i desember 1989, var det stort. Det er faktisk det nærmeste en «Guardiola» vi opplevde i Manchester City på den tiden.

Tross overlevelsen i 1985/86 (City holdt seg på grunn av en sterk periode med sju seirer på ni kamper i desember 1985, januar og begynnelsen av februar 1986), var det liten tvil om at dette ikke var et City-lag av beste merke.

$_35Nedrykket i 1987 kom ikke som noen overraskelse. City vant kun åtte kamper gjennom hele sesongen, og det ble tidlig klart at noe måtte gjøres. Inn kom Mel Machin, en ung og entusiastisk manager som fikk troen tilbake på Maine Road.

City klarte ikke opprykk i 1987/88, men spilte en fotball som fikk mange til å måpe. 10-1 over Huddersfield vil for alltid bli stående som et landemerke, der tre spillere ville ha matchballen etter kampen, fordi alle tre (David White, Paul Stewart og Tony Adcock) scoret tre mål hver. Det endte med at de fikk hver sin, men ingen visste hvem som fikk den opprinnelige matchballen…

Manchester City scoret 80 mål i ligaen, nest flest (bak Crystal Palace), men ble bare nummer ni. Stabiliteten var ikke der, noe returkampen mot Huddersfield viste: City tapte 1-0 mot laget som endte desidert sist i 2. divisjon den sesongen.

Paul Stewart viste seg som et av Citys beste kjøp gjennom tidene med sine 24 ligamål på sine 40 kamper. Og i cupene tok City for seg, slo ut lag fra 1. divisjon og kom til kvartfinalen i FA-cupen og 5. runde i ligacupen. Og bruken av egenproduserte spillere nådde nye høyder. Ni av de 14 som spilte mest den sesongen var egne produkter, 14 av de 23 spillerne City brukte hadde kommet gjennom junioravdelingen, mye takket være Class of 86, med Paul Lake som det største talentet. Da City vant 10-1 over Huddersfield 7. november 1987, var det med sju egenproduserte spillere på laget.

Trevor Morley sikrer City opprykk med avgjørende mål mot Bradford i mai 1989

Trevor Morley sikrer City opprykk med avgjørende mål mot Bradford i mai 1989

Så her handlet det egentlig kun om å få talentet helt ut av spilleren, og Mel Machin klarte å rykke opp i 1988/89, da Trevor Morley scoret det avgjørende målet i den

siste seriekampen, borte mot Bradford. Det var klart for comeback i 1. divisjon, og det med et spennende lag. Fem lokale spillere var på banen i seriepremieren mot Liverpool, og da Manchester United kom til Maine Road 23. september 1989, var det med tidenes dyreste lag. Mot dette stilte Manchester City med fem egenproduserte spillere i startoppstillingen, pluss reserven Jason Beckford, City vant 5-1 – og det er her historien begynner å bli fascinerende.

For de fleste trodde Alex Ferguson var ferdig som manager etter det tapet. United hadde åpnet sesongen grusomt. Men i stedet gikk det to og en halv måned – og så var det Citys Mel Machin som fikk sparken. Og Ferguson? Han vant FA-cupen den sesongen, reddet jobben sin – og resten er historie. Neste gang City igjen slo Manchester United, var 13 år senere (november 2002), da uten en eneste engelskmann i startoppstillingen …

Så Peter Swales fikk nok av Mel Machin og begrunnet sparkingen med at Machin ikke hadde noen god relasjon til supporterne, noe som selvsagt var en dårlig unnskyldning. Men Swales skal ha for at det ikke var hvem-som-helst han hentet inn da Machin fikk sparken. Howard Kendall var mannen som hadde snudd opp ned på Everton, og vunnet fire trofeer mellom 1984 og 1987 – før han ble fristet av Athletic Bilbao. Men nå var han altså tilbake i England, hos Manchester City. Det var virkelig en av de mest ettertraktede managerne Swales fikk tak i, og Kendall satte sitt merke på City ganske kjapt:

Howard Kendall var litt av et scoop da han ble hentet til City

Howard Kendall var litt av et scoop da han ble hentet til City

Det var slutt på den virkelig underholdende fotballen. Kendall måtte få orden på det defensive, og tallene viser at han gjorde det: På de 32 ligakampene Kendall ledet Manchester City, ble det kun fem tap. Og da Kendall forlot City, var det en tittelutfordrer han reiste fra. Da han kom var City en dumpekandidat. Det forteller mye om jobben Kendall gjorde i løpet av 11 måneder. Det er bare så synd at han ble fristet av Everton, som han kalte et giftemål, mens City hadde vært «en elskerinne». Slikt blir du ikke populær av på Maine Road, og jeg føler meg ganske sikker på at City fort kunne vunnet ligaen på begynnelsen av 1990-tallet hvis Kendall hadde fortsatt, utviklet laget og kjøpt de rette spillerne.

I stedet oppsto det – naturlig nok – et vakuum da Kendall forsvant og overlot jobben til assistenten Peter Reid.

Alt Kendall gjorde, var ikke like populært. Han solgte publikumsfavoritter som Ian Bishop og Andy Hinchcliffe og erstattet dem med mange tidligere Everton-spillere. Men det var også Kendall som kjøpte Niall Quinn og Tony Coton, to spillere som skulle bli viktige for City de neste sesongene. Og Kendall fikk City respektert igjen.

Peter Reid – fra spiller til spillende manager

Peter Reid – fra spiller til spillende manager

Peter Reid fortsatte den gode jobben Kendall hadde startet på. Det ble en femteplass, foran Manchester United i 1990/91, kun sju poeng fra tredjeplassen. Og da City, nå med rekordkjøpet Keith Curle (£ 2.5 M) som kaptein, åpnet 1991/92 med tre seirer, kunne det se ut som det virkelig hadde løsnet.

Men det var stadig noe som manglet. Hele tiden virket det som City var en-to spillere unna et mesterlag. Paul Lake skadet seg og kom aldri tilbake, Steve Redmond mistet taket og ble solgt. Det manglet noe, og da sesongen sluttet var City igjen nummer fem, denne gangen kun fem poeng fra tredjeplassen.

Da den første Premier League-sesongen startet, var Manchester City blant favorittene. To gode sesonger hadde gitt femteplasser, og det virket som det var lite som manglet før klubben skulle gå helt til topps. Peter Reid hadde bedt Peter Swales om penger til forsterkninger, men det ble med vingen Rick Holden fra Oldham og Terry Phelan fra Wimbledon. Lake falt sammen i den andre seriekampen – og det samme gjorde City. Det så ut som det var FA-cupen som skulle bli redningen.

Publikum stormet banen etter å ha tapt for Tottenham i FA-cupen

Publikum stormet banen etter å ha tapt for Tottenham i FA-cupen

Det er her vendepunktet i Citys historie kommer. For mens City spilte kvartfinale i FA-cupen hjemme mot Tottenham og skulle videre til Wembley, så gikk alt galt. Først røk City, i en historisk elendig kamp, 2-4 mot Tottenham på Maine Road. Et aggressivt publikum stormet banen, politiet trampet inn på gressmatten med hester – og alarmen gikk på Maine Road.

Noen uker senere vant Manchester United den nystartede Premier League. City hadde, siden 1968, vært det siste Manchester-laget som vant ligagull. Men nå, mens pengene var på vei inn i den nystartede ligaen, var det United som tok over. Tre år etter massakren på Maine Road, da City vant 5-1 over en utspilt United, var Fergusons lag mestre mens City lå igjen på Maine Road-gresset, utspilt, utslått av FA-cupen, og med 0-0 hjemme mot Crystal Palace og 2-5 hjemme mot Everton i de to siste seriekampene, gikk City fra en ny femteplass til niende.

På sidelinjen sto Peter Swales og dro seg i hentesveisen sin.

Dette gikk ikke, han kunne ikke la United overta Manchester.

Noe måtte gjøres…

Hva Swales gjorde denne gangen – det får du lese mer om i neste episode.

2 svar

Legg igjen en kommentar