Manchester Citys nyere historie – del 3: 1979-87

sveaFra å ha vært en suksesshistorie i mer enn ti år, med trofeer, stjernespillere og et stadig økende antall publikum på Maine Road, falt Manchester City ned i en brønn av problemer. Og brønnen var dyp.

Det er vanskelig å tenke på Malcolm Allison uten å bli schizofren. På den ene siden var han en genial coach, som lå langt fremme i treningsmetoder og tanker – og som var helt avgjørende for Manchester Citys dominans i engelsk fotball på slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet.

Manchester Citys historie ville aldri sett ut som den gjør – uten Malcolm Allison.

malcolm-allison3_1740293c

Malcolm Allison med høy sigarføring

Men det var treneren Malcolm Allison.

Manageren Malcolm Allison holdt på å ødelegge hele klubben. Eller: Peter Swales valg av Allison som «coaching overlord», i januar 1979, holdt på å kjøre klubben til skifteretten.

Jeg skal prøve å billedlegge katastrofen: I februar 1958 ble et av verdens beste fotball-lag, Manchester Uniteds Busby Babes, brutalt ødelagt på en rullebane i München. Åtte A-lagsspillere døde i ulykken.

21 år senere prøvde Malcolm Allison å gjenta bedriften, denne gangen uten «hjelp» av en ulykke – han kvittet seg med sju meritterte A-lagsspillere i løpet av seks måneder, fire av dem i juni og juli i det jeg kaller «skrekksommeren 1979».

Vi må huske på at dette var en gjeng spillere som to år tidligere hadde vært ett poeng bak Europas beste lag, Liverpool, i kampen om ligagullet, og som bare et år tidligere hadde kjempet om gullet helt fram til våren 1978. Den samme gjengen spilte så sent som i mars 1979 kvartfinale i UEFA-cupen.

Ikke var de spesielt gamle heller, og seks av sju var landslagsspillere. Brian Kidd hadde vært Citys toppscorer i både 1976/77 og 1977/78 – og var det da han ble skyflet bort i mars 1979, 29 år gammel. Asa Hartford var skotsk landslagsspiller og hadde akkurat blitt kåret til sesongens spiller i City, da Allison solgte han til Nottingham Forest i juni 1979. 28 år var Hartford da.

Dave Watson

Stopperkjempen Dave Watson ble kastet på dør

Dave Watson var nestemann. Han var fast landslagsstopper for England og kaptein på Manchester City. Watson ble pælmet til tyske Werder Bremen i juni 1979. Ja, han var 32 år, men han spilte på det engelske landslaget helt til 1982 …

I juli 1979 skjedde likevel det verste: Allison kvittet seg med fremtiden. I løpet av to uker, solgte han U-landslagskaptein Gary Owen (21) og landslagsvingen Peter Barnes (22) til West Bromwich, to egenproduserte Manchester-gutter som elsket klubben. Og ryddesjauen endte i september 1979, da Allison kvittet seg med den lokale høyrebacken Kenny Clements (24) og den tidligere landslagsangriperen Mike Channon (30).

Allison rakk også å sende den skotske landslagsbacken Willie Donachie på dør, i mars 1980, da Donachie var 28 år. Og med Mike Doyle, Joe Royle og Dennis Tueart solgt i 1978, hadde City kastet vekk et helt mesterlag – og erstattet dem med (beklager å bruke så sterke ord): søppel.

For de av dere som ikke er gamle nok til å huske skrekksommeren 1979, tenk på følgende: Det blir som om Manchester City i sommer selger kapteinen Vincent Kompany, David Silva, Yaya Touré og Sergio Agüero – og erstatter dem med totalt ukjente og dårlige spillere.

Det var nemlig det Malcolm Allison gjorde i 1979. Førstemann inn var Barry Silkman, som skulle erstatte Kidd. Så fulgte Bobby Shinton, som skulle erstatte Barnes, Michael Robinson som skulle være superspissen, Stuart Lee, som jeg ikke aner hvorfor ble kjøpt, Dragoslav Stepanovic som Allison trodde kunne erstatte Watson – og Steve MacKenzie som Owen-erstatter.

Steve Daley, Manchester City

Et av Citys største bomkjøp: Steve Daley

Til slutt endte galskapen med ny overgangsrekord, £1 467 500, for Wolverhamptons B-landslagsspiller Steve Daley. Han skulle være hjertet i Allisons nye lag. Jeg tror ikke det hjertet slo én gang.

Det Malcolm Allison prøvde på i 1979/80, det var å gjenskape laget fra slutten av 1960-tallet, en gjeng egenproduserte unggutter mikset med smarte kjøp. Unggutta var der, i form av Ray Ranson, Nicky Reid, Tommy Caton og Dave Bennett, som alle spilte FA-cupfinale for City to år senere, men tenk hva disse tenåringene kunne fått til hvis de hadde spilt med Watson, Hartford, Channon og Barnes i stedet for med Shinton, Silkman og Steve Daley?

Allison prøvde med dans som trening, Hartford og Channon måtte danse med hverandre. Han prøvde det meste, men hadde mistet touchen sin og ingen trodde lenger på det han sa.

I stedet sank Manchester City som en stein, og til slutt ga Swales opp. I oktober 1980, sist på tabellen og uten seier på de 11 første ligakampene, fikk Allison sparken.

Bond ... John Bond

Bond … John Bond. Dyktig manager for City.

Det forteller mye at City, under John Bonds ledelse, kjøpte tre rutinerte spillere og gikk fra å være det dårligste laget i 1. divisjon til å være et av de aller beste, på noen måneder. Fra 22. oktober 1980 og til 14. mars 1981, spilte Manchester City 29 fotballkamper, vant 18 av dem, spilte seks uavgjorte og tapte kun fem, gikk fra 22. plass til 11. plass i ligaen og spilte seg fram til semifinaler i både ligacup og FA-cup.

Forvandlingen var total. Bobby McDonald, Gerry Gow og Tommy Hutchison ble kjøpt inn for til sammen £ 472 000 – omtrent 1/3 av summen Allison hadde gitt for Steve Daley – som på sin side nå var solgt videre for £ 350 000 …

Manchester City fra høsten 1980 og til våren 1981 er den mest ekstreme forvandlingen jeg kan tenke meg i engelsk fotballhistorie. John Bond fikk i tillegg laget til FA-cupfinalen, der det ble tap i omkampen mot Tottenham.

Trevor Francis

Trevor Francis, kom og gikk

Og høsten 1981 skulle City – igjen – kjempe om ligagullet. Kjøpet av Trevor Francis fra Nottingham Forest for £1,2 M signaliserte at Bond og City mente alvor. Og en kort periode, rundt juletider i 1981, så det ut som Bond skulle få rett. City toppet tabellen – før det igjen gikk til helvete. Skader på Dennis Tueart og Trevor Francis, salget av Gerry Gow, alderen til Tommy Hutchison – noe var det. City sank, og sommeren 1982 ble Francis solgt. Kontoen var tom, på grunn av Allisons galskap i 1979, og City hadde ikke penger til verken telefon eller mat på spillerbussen.

Alle forsto at City ikke lenger var en tittelutfordrer da vi hadde kommet ut på nyåret 1983, men klubben lå da trygt forankret midt på tabellen.

Trodde alle. Men så fikk John Bond nok, etter et tap i FA-cupen, og hans assistent John Benson skulle lede City ut sesongen, slik at formann Swales fikk tid til å hente inn en ny, genial manager.

City - Luton, mai 1983

City – Luton, mai 1983

Men City tapte. Og tapte. Og vant bare tre av de 17 kampene i ligaen etter at Benson overtok, og da Luton kom til Maine Road i siste seriekampen i 1982/83, måtte ikke City tape. Gjorde de det, ble det nedrykk og spill på nivå to i England, for første gang siden 1966.

Det er noe med City og rekorder. For i sesongen 1982/83 hadde ikke Manchester City vært under nedrykksstreken en eneste gang, før 89 minutter var spilt av den aller siste seriekampen. Da scoret Lutons Radi Antic bak Alex Williams i City-målet, Luton-manager David Pleat løp sin syke æresrunde på Maine Roads gressteppe – og Manchester City var nede. Bare seks år etter at klubben sloss om ligagullet, og bare to år etter en tapt cupfinale – så skulle City spille i 2. divisjon.

Uten penger, de Malcolm Allison hadde brukt opp.

Billy McNeill kom inn og gjorde en god jobb, City stabiliserte seg i 1983/84 – og rykket opp igjen i 1984/85. Men etter to sesonger i 1. divisjon rykket City ned igjen. Da hadde McNeill forlatt klubben og reist til Aston Villa. Det ironiske er at både Villa og City rykket ned i 1986/87…

jimmy-frizzell

Jimmy Frizzell førte City ned igjen

Jimmy Frizzell het mannen som tok City ned, men han ble raskt fjernet, og erstattet med Mel Machin, en ung og fremtidsrettet manager – og som startet med noe som skulle prege klubben i mange år fremover: Class of 86.

For da pengebingen var tom, så City til sitt eget akademi, og der hadde klubben vunnet juniorcupen i engelsk fotball for første gang i historien – i 1986.

Det var – endelig – spennende tider igjen på Maine Road, noe du kan lese mer om i neste episode …

7 svar

  1. Per Arne Rennestraum sier:

    Det hører med til historien at superlaget som Allison ødela havnet langt under midten av tabellen i 1978/79.

    • Per Arne Rennestraum sier:

      Allisons lag påfølgende sesong tok to færre poeng (37) enn laget med Barnes, Owen og company. I 1980/81, da Bond styrte skuta mesteparten av sesongen, tok City 39 poeng. Neste sesong, med Trevor Francis på laget, tok City litt over 50 poeng. Men dette var første sesong med tre poeng for seier, så «egentlig» tok de bare 43 poeng. Bagatellmessig bedre enn Allison. City var på kraftig nedtur da Allison overtok, men jeg husker da høsten 1979 som en ganske hyggelig tid med blant annet en flott seier over United. Vi skal heller ikke glemme at Allison hadde teft da han tok sjansen på Citys eget produkt Tommy Caton (16) og hentet inn ukjente navn som Steve McKenzie (17) og Michael Robinson. Riktignok for noen drøye summer, men begge hadde gode karrierer videre. Dessuten gikk City totalt sett i null ved videresalg til henholdsvis WBA og Brighton. Allison hevdet for øvrig i et intervju med et fanzine (Blue Print?) at det var Peter Swales som presset på for å kjøpe Steve Daley. Selv mente han at det var en spiller som ikke var verdt mer enn £650.000.
      Det er også mange som glemmer at Bond brukte mye penger på Reeves, Francis og sin egen sønn. Det endte med at han stakk. City satt igjen med en teknisk konkurs hengende over seg.
      Dette er skrevet på husken. Arrester meg hvis jeg tar feil, Svea. For øvrig en veldig spennende og god påskekrim. Burde vært 18 års grense.

  2. Knut Espen Svegaarden sier:

    Det var Allison som kjøpte Kevin Reeves. Og det er mye som kunne vært skrevet her, Per Arne. Måtte bare stoppe et sted, fordi dette er den perioden av City-historien jeg kunne skrevet en egen bok om. Det står jo også i saken at Allison hentet opp og ga unge spillere sjansen. Poenget er at de fikk sjansen sammen med feil spillere, og først da Bond hentet tre veteraner som hjalp dem, ble det orden på sakene.

  3. Yngve Deila sier:

    Tommy Hutchison ja, en av mine store helter når han spilte på Coventry City.Han var veldig god der, men var vel litt gammel når han kom til City i 1981.Han var litt sånn Dzeko type som ung spiller.Så han i en del tippekamper på 70 tallet, og når han kom til City ble jeg en City supporter.

  4. Per Arve Stenødegård sier:

    Gerry Gow var min favoritt på den tiden. Selveste prakteksempelet på å spille med hjerte utapå drakta. Spessielt den første finalen mot Tottenham må vel være noe av det beste som er prestert av en ryddegutt på midtbanen i Citys historie. Og det selv om eg hadde DeJong som favorittspiller i hans periode så skulle det godt gjøres å toppe Gow der. Det er å ha sånne spillere ved sin side som gjør jobben til kunstnerne på midtbanen enklere. Og for forsvaret naturligvis.

Legg igjen en kommentar