Manchester Citys nyere historie – del 1: 1965-73

sveaHvis du ankommer Citys stadion fra rett bak supportersjappa, kan du ikke unngå å se mosaikkstatuen av Manchester Citys mest suksessrike manager gjennom tidene.

mercer-mosaicDa Joe Mercer ble ansatt som manager i Manchester City sommeren 1965, var gleden blandet med mye skepsis. Mercer hadde kort tid før ansettelsen opplevd to ting: nedrykk med Aston Villa – og sjukdom, etterfulgt av sparken. Den tidligere kapteinen for både Arsenal og England var fortsatt ikke helt frisk av helseproblemene (hadde fått slag i 1964) da styreformann Albert Alexander senior tok et valg som noen år senere fortsatt var vanskelig å begripe omfanget av.

Joe Mercer var først og fremst en klok mann. Han var en leder, men mer en stille leder, som han var som kaptein for både klubb og landslag. Mercer var så klok at han skjønte at denne jobben ville han ikke klare alene – være på treningsfeltet hver dag, piske fram spillere … Nei, det fikk holde at han var manageren, han som skulle lede klubben og laget, i kamp og som klubbens rutinerte ansikt utad.

Manchester City, manager Joe Mercer1477-6

Joe Mercer – fotball med et smil om munnen

Men selv om Mercer hadde nedrykk på CV-en med både Sheffield United og Aston Villa, så hadde han opparbeidet seg kred for at lagene hans spilte underholdende fotball – og det med et smil om munnen.

Nettopp hva som passet Manchester City godt, etter to år i 2. divisjon, litt i ingenmannsland, etter noen gode sesonger på 1950-tallet: City trengte å smile. Og Joe Mercer var mannen som smilte mer enn noen. Livet var liksom for godt til ikke å smile for Mercer. Han så ingen grunn til at det ikke skulle være sånn.

I Plymouth hadde en ung manager skaffet seg et visst rykte. Malcolm Allison var en lovende fotballspiller i West Ham, men en punktert lunge hadde gitt ham tuberkulose, og Allison måtte legge vekk spillerkarrieren altfor tidlig. Men minst like tidlig hadde han interessert seg for treningsmetoder. Allison fremsto omtrent som en skolelærer i West Ham allerede i 20-årene, og bare 37 år gammel ble han overtalt av Mercer til å slå seg sammen med ham i Manchester City.

Det var – kanskje – det mest geniale som har skjedd i Manchester Citys historie, i hvert fall helt fram til noen arabere fant ut at dette kanskje var en klubb det gikk an å gjøre noe med …

Joe Mercer kjøpte én spiller – Mike Summerbee (Ralph Brand var det første kjøpet, men det var mislykket) – og City tok kontroll på 2. divisjon. Hvordan det var mulig? City hadde en rekke egenproduserte spillere som egentlig var ganske talentfulle. Men ingen manager hadde så langt klart å få ut potensialet som lå der. Mike Doyle, Alan Oakes, Glyn Pardoe og Neil Young skulle alle få en viktig del av Citys historie skrevet i gullbokstaver, men først måtte noen forstå hvor gode disse spillerne var.

Mercer-Allison

Malcolm Allion og Joe Mercer

Mannen var Malcolm Allison. Han flyttet Glyn Pardoe fra indreløper til venstreback, Mike Doyle fra midtbane til midtstopper og Neil Young fra ving til spiss, mens Alan Oakes fortsatte i sin indre venstreposisjon. Og med Summerbee som målscorer og tøff spiss, begynte plutselig City å spille fotball. Mot slutten av sesongen, ga ikke Allison seg før han hadde sikret City Burys 19 år gamle indreløper, Colin Bell. Og dermed var eventyret godt i gang.

City rykket opp – lett. Allison så hvor langt dette kunne gå, og ba om penger til noen forsterkninger for at klubben skulle kunne kjempe om ligagullet. Allison ville – blant annet – hente sin gamle kaptein fra Plymouth, Tony Book. Men Mercer var skeptisk. – Han er 32 år, sa Mercer. Allison var forberedt på hva som kom. Han svarte: – Hvor gammel var du da Arsenal kjøpte deg? Mercer var selv 32 – og ble svar skyldig. City kjøpte Book, og da Johnny Crossan ble solgt etter en ulykke før 1967/68, overtok Book kapteinsbindet. Stopperen George Heslop var hentet fra Everton, og høsten 1967 fikk Allison tak i den siste biten i puslespillet sitt: Francis Lee.

francis-lee

Superspiss – Francis Lee

– Kom til oss, så skal jeg gjøre deg til en god spiller, sa Allison til Lee – da toppscorer i Bolton.

– Din arrogante f…, svarte Lee.

Åtte måneder senere avgjorde Lee ligamesterskapet, med vinnermålet på St. James Park i Newcastle. På tre år hadde Mercer og Allison transformert Manchester City fra et midt-på-treet-lag i 2. divisjon til ligamestre. Og dette med noen smarte kjøp av spillere fra mindre klubber som Bury, Swindon, Bolton og Plymouth, samt lokale spillere, flasket opp i og rundt Manchester.

De neste to sesongene ble City døpt «cuplaget». Kanskje var det skader, kanskje var det litt måten City ønsket å spille fotball på, men de klarte aldri å reprodusere ligaformen fra 1967/68. Det ble cuptriumfer, med 1-0 i finalen mot Leicester på Wembley i FA-cupen i 1969 som et høydepunkt. Summerbees presise innlegg og Youngs perfekte skudd – bak Peter Shilton – var nok. Året etter gjentok City bedriften i den andre cupen, ligacupen, der Doyle og Pardoe scoret målene (barna deres er i dag gift og har en sønn som er i Citys akademi) og Francis Lee herjet med forsvarsspillerne til West Bromwich Albion. Så dro City til Wien og spilte finale i cupvinnercupen – den eneste europeiske finalen med et engelsk lag involvert som ikke er blitt sendt på TV (på grunn av omkampen i FA-cupfinalen mellom Chelsea og Leeds). City vant igjen, tross skader på både Summerbee og Doyle. Men Young både scoret, og ordnet straffespark som Lee scoret på, og City ble det første laget i den engelske fotballhistorien som vant både et engelsk og et europeisk trofé samme sesong.

chelsea away ECWC 1970 to 71 action

City mot Chelsea i semifinale i cupvinnercupen i 1971

Så ville Allison ha mer av æren. Alle – både spillere, ledere, de i styret og supporterne – visste hvor viktig Allison var for Citys suksess. Men Allison følte at det var Mercer som fikk æren. Og mens kranglingen pågikk, var City kun en skadeliste lang som et vondt kne fra å komme til en ny finale i cupvinnercupen i 1971. Det ble to ganger 0-1 mot Chelsea i semifinalene, men det var likevel en sterk prestasjon.

Og da sesongen 1971/72 startet var City, tross bråk på styrerommet og i klubben generelt, igjen klar for et forsøk på ligatittelen. Spillerne gjorde jobben, mens Mercer tapte maktkampen mot Allison, som hadde fått med seg det nye styremedlemmet, Peter Swales, i kampen. I oktober fikk Allison ansvaret for laget, mens Mercer ble flyttet til «General Manager» – en papptittel, egentlig. Men City-toget dundret på – uavhengig av problemene i ledelsen. Laget var nå så godt og sammensveiset at det mer eller mindre gikk av seg selv, og da vi kom til mars 1972, ledet City ganske klart. Det virket som det bare var å safe tittelen inn.

Rodney-Marsh-in-action-in-001

Med Rodney Marsh på laget skulle ligagullet sikres. Slik gikk det ikke.

Det var ikke nok for Malcolm Allison. Misunnelig på Manchester United, som hadde George Best som sin store stjerne, fant Allison ut at City kunne trenge en superstjerne. Så, selv om laget ikke behøvde spilleren, fikk Allison, som nå hadde ansvaret for kjøp og salg, ut £200 000 som han ga til Queens Park Rangers. I retur fikk han entertaineren Rodney Marsh – og et tapt ligagull.

Marsh var dårlig trent, men Allison skulle bruke han. Rytmen i spillet forsvant. City hadde vært et direkte lag, et lag der ballen gjorde jobben og spillerne sjelden brukte mer enn to touch før de sendte den videre. Men Marsh var dribleren, han som drev underholdningsavdelingen Manchester City på egenhånd.

Og mens Marsh driblet og publikum applauderte, endte City ett poeng fra ligagullet – på fjerdeplass. Det var en voldsom nedtur. Og den sommeren tok styret fra Joe Mercer både kontoret og parkeringsplassen – og den originale «This Charming Man» fikk naturlig nok mer enn nok: Han dro til Coventry.

Igjen satt Allison og skulle starte på en ny sesong, denne gangen alene, men med superstjernen Rodney Marsh på laget. Allison sørget for at City ble historiske den sesongen, med bruk av fire forskjellige drakter. Det hadde ingen gjort før han.

Det heller ingen hadde gjort før, var det Allison gjorde i februar 1973, da han sa opp fordi han hadde mistet motivasjonen. Allison var sliten, både av seg selv, intriger – og kjøpet av Rodney Marsh. Likevel skrev han under for Crystal Palace bare noen dager senere.

allison-boblebadOg der endte Manchester Citys suksess – med Joe Mercer trygt plassert i Coventry, og Malcolm Allison avbildet i en tabloidavis, i et boblebad, sammen med en filmstjerne, i London, mens den gamle spilleren fra 1950-tallet, Johnny Hart, nok en mann med helseproblemer, måtte prøve å samle trådene på Maine Road.

Hvordan det gikk, får du lese mer om senere….

6 svar

  1. Manc-a-lot sier:

    Hva heter hun mørke i stampen 🙂

  2. Knut Espen Svegaarden sier:

    Tusen takk. Fortsettelsen kommer om et par dager.

  3. Arne Persson sier:

    Jeg var ni år i 1972 og jeg digget Rodney Marsh!

Legg igjen en kommentar