Fra Pollock til Guardiola

svea1. februar ble det bekreftet av klubben selv: Joseph Guardiola overtar som manager i Manchester City fra sommeren 2016. Mine tanker gikk automatisk til Jamie Pollock. Noen som husker han?

I et forsøk på å beskrive hvor langt Manchester City er kommet, begynte jeg å tenke på Pollock, en litt småtjukk, men ivrig midtbanespiller, kjøpt fra Bolton i mars 1998 for å få nok tøffhet inn i laget til å redde plassen i det som i dag heter Championship.

Det gikk fullstendig galt.

Oppsummeringen av Pollocks karriere kan gjøres med et enkelt søk på Youtube.

QPR-legend-Jamie-Pollock-007Hvis noen husker Paul Gascoignes mål for England mot Skottland under EM 1996, så ligner Pollocks veldig. Problemet, for Pollock, var at scoringen kom i feil mål.

Og i realiteten sendte Pollock-goalen Manchester City ned til nivå tre i engelsk fotball for første gang i historien.

Som Brian Clough en gang sa om Gary Megson: – Han kunne ikke dempet en murstein om det så sto om livet hans. Pollock måtte også kastet seg på den tredje, om han prøvde å trikse med ballen. Scoringen mot QPR 25. april 1998 går igjen og igjen i kåringer av de mest bisarre selvmålene gjennom fotballhistorien. Du ser Pollock miste oversikten, skal rette opp sin egen tekniske feil – og ender med å heade praktfullt over City-keeper Martyn Margetson og i mål.

Scoringen ga QPR 2-1 på Maine Road rett før pause, i en kamp Manchester City måtte vinne for å overleve. Lee Bradburys utligning i 2. omgang hjalp ikke: City måtte ha hjelp i den siste bortekampen mot Stoke, noe klubben (selvsagt) ikke fikk, og rykket ned tross 5-2-seier.

QPR, derimot, klarte seg.

I en avstemning, i USA i 1999, om å kåre tidenes mest innflytelsesrike menneske gjennom de 2000 siste årene, kuppet QPR-supportere hele greia, stemte på Pollock, som kom ut med tittelen «The most influential figure of the last 2000 years». Jesus ble nummer to i avstemningen, Karl Marx nummer tre…

Og det er sant.

Hva dette har med Pep Guardiola å gjøre?

Pollocks selvmål var, etter min mening, tidenes lavmål i Manchester City. Det var et klassisk bevis på både «typical City» og hvor dypt klubben hadde sunket. Ned på nivå tre, en klubb i fullstendig kaos, som hadde sin sjuende manager siden 1993 og sin tredje eier på like lang tid.

Manchester City var nær stupet økonomisk. Klubben betalte millioner til tidligere managere, og hadde kun et valg: Satse på å gå rett opp igjen – eller dø (brutalt, men trolig ganske sant).

peter-swalesPeter Swales var Manchester Citys formann i 20 år. Han overtok i 1973, etter en periode hvor Manchester City var en av de aller beste og mest veldrevne klubbene i England, en klubb som hadde vunnet fire trofeer og vært nær flere titler de siste fem sesongene.

Swales, desperat på at City skulle bli større og mer populær enn Manchester United, vant bare ett trofé, men ansatte og sparket 12 managere på sine 20 år som «top dog» i Manchester City. Han opplevde også å se klubben rykke ned to ganger. Ironisk nok døde han tre dager før City rykket ned igjen i 1996. Klubben ble da ledet av den tidligere storspilleren Francis Lee.

Da Jamie Pollock scoret sitt bisarre selvmål i april 1998, var Joe Royle manager og David Bernstein formann. På mange måter snudde City med Pollock. Det ble stabilitet og ro med Royle og Bernstein, og sakte, men sikkert bygde Manchester City seg opp igjen. Opprykkene i 1999 og 2000 var det motsatte av «typical City». Og i Royle, og senere Kevin Keegan, gjorde klubben sin beste ansettelse, og sitt største managerscoop siden Howard Kendall ble hentet i 1989.

joe-royle-kevin-keegan

Royle var rett mann til å få City ut av helvetet. Keegan var rett mann til å få klubben til – igjen – å spille «City-fotball» og skape en optimisme som ikke hadde vært der siden 1970-tallet. Han fikk til og med malt garderobene blå, noe ingen hadde tenkt på. Og viktig: Selv om årene mellom Keegans avgang i 2005 og oppkjøpet fra araberne i 2008 var både kjedelige og frustrerende (plasseringene 8-15-14-9 og lite hell i cupene), så rykket i hvert fall ikke Manchester City ned igjen, som de hadde gjort fem ganger siden 1983. Det var faktisk det viktigste.

Manchester City hadde neppe blitt kjøpt av Sheik Mansour hvis klubben hadde vært på nivå to eller tre i 2008. Det er hva jeg tror. Og historien ville sett helt annerledes ut.

For de så et voldsomt uforløst potensial i en sovende og haltende kjempe, og begynte jobben med å gjøre Manchester City skikket, både sportslig og når det gjelder infrastruktur. Samtidig fikk de tak i managere med vinnerskaller, først Roberto Mancini, deretter Manuel Pellegrini, mens klubben stadig ble sterkere på alle områder.

pep-guardiolaAnsettelsen av Joseph Guardiola, nesten 18 år etter Jamie Pollocks famøse og komiske selvmål, er manifestet, bekreftelsen og symbolet på hvor langt denne klubben er kommet.

Når klubben ansetter den manageren i verden de fleste klubber hadde ønsket seg, og de fleste også mener er den beste manageren i internasjonal fotball de siste ti årene, så er det fascinerende å tenke på hjelpeløse Jamie Pollock og hva Manchester City måtte ta til takke med på det redselsfulle 1990-tallet, både av managere og spillere.

Om Guardiola er rett mann, det skal jeg foreløpig la ligge. Det blir nok av tid til å diskutere det senere. I øyeblikket er jeg mest fascinert av at det faktisk skjedde, at Manchester City, på 20 år, kunne gå fra å ansette Frank Clark til Joseph Guardiola.

For oss som har vært der hele tiden, er det knapt til å tro.

7 svar

  1. Espen N Bråten sier:

    Er deilig å være citymann,men vi hadde det gøy før også,kanskje end mer enn vi har nå;)

  2. Stig Yngve Helgesen sier:

    Er nok mye enig i refleksjonen din her!
    Og Guardiola får vi vel gi en sjangse?

  3. Finn Harald Rode Olsen sier:

    Begynner å bli vel mye penger nå. Sjarmen forsvinner…

  4. John Askildt sier:

    Veldig bra skrevet om den nære City historikken, definitivt noe for «nye» City fans å ha med seg i ryggsekken, for da kan det bli lettere (om det er mulig) å skjønne at vi taper, og hvordan vi taper mot «Lei»sester…
    Husker da vi rykket ned til 3.nivå, da trodde jeg det bare var Noel Gallagher, Nick Leeson om meg igjen som fans…

Legg igjen en kommentar