Malcolm og minibussen

sveaSelv om dette ikke handler om Manchester City, så har jeg lyst til å dele denne historien med dere…
Det er blitt en klassiker i VGs sportsredaksjon: Vegard Heggem – og historien som aldri kom på trykk.
Jeg spoler lett tilbake til slutten av 1990-tallet. Vegard Heggem, laksefisker fra Rennebu, bygda som lenge var mest kjent for Magne Myrmo, den siste verdensmester på treski, gjør det oppsiktsvekkende bra i Liverpool FC.
Fra Trondheim sier Nils Arne Eggen at Heggem dro for tidlig fra Rosenborg. Men 23 år gammel er Heggem tydeligvis mer enn klar. Fra kontoret sitt på nedslitte Melwood uttaler manager Gerard Houllier til VG at Heggem har alt som skal til: Den beskjedne, men hurtige og fotballkloke Heggem kan ganske enkelt bli Europas beste høyreback.
Om han gjør ting rett – og holder seg skadefri.
Det siste blir det vanskeligste. Hamstring er neppe Heggems favorittord.
Jeg har flere intervjuer med Heggem på The Docks, der han bor. ”Vedgy” er fast inventar på kafeene, en godt likt gutt som alle bare har godt å si om. Heggem, nysgjerrig og skeptisk på en gang, om det er mulig, føler at livet er bra og han deler en del av det med meg.
Heggem er i det hele tatt litt het på slutten av 90-tallet. Offensive backer liker vi. I Norge kan vi ikke akkurat si at det kryr av det slaget.
I bydelen Formby i Liverpool bor både Stig Inge Bjørnebye, ex-Everton-manager Howard Kendall – og VGs frilansfotograf Malcolm Goy.
Goy har falt litt av da utstyrskarusellen tok helt av for fotografer på siste halvdel av 90-tallet. Den trivelige mannen, godt gift med Eileen fra Liverpool, har sett jobbene forsvinne til yngre og kjappere fotografer enn han selv. Goy har lenge vært VGs mann i London, men den jobben forsvant til en stresset svenske med mobil telefotosender.
Så Goy flytter hjem til Liverpool. Og han skjønner at nå kommer ikke jobbene lenger til han, han må skape dem selv.
MalcolmVG har på den tiden kontor/leilighet i Manchester. Jeg er ofte der. Og en dag ringer telefonen. Det er Malcolm. Han foreslår at vi lager en sak på Howard Kendall, siden han kjenner han fra puben.
Det slår – for å si det pent – ikke helt an.
Men Malcolm gir seg ikke. Det skal han ha.
Dagen etter er han på tråden igjen:
– Gutta på puben her, de forguder Vegard Heggem, sa han.
– Ja? svarte jeg.
– Ja, kan du spørre om Vegard kan tenke seg å bli med hit, så lager vi sak om på ”Pubens helt – Heggem”?
Tja, kanskje ikke så dumt. Jeg svarer ja, og dagen etter gjør jeg avtale med ”Vedgy”. Vi skal hente han på The Docks og kjøre han ut til puben i Formby.
Den første tabben er klar: Malcolm har feilberegnet trafikken. Det er kork ut fra sentrum. Og mens Goy svetter, kikker Heggem på klokken og jeg prøver å snakke det hele litt bort med et par historier.
En halvtime forsinket er vi framme. Helten Heggem blir tatt godt imot, han skriver autografer og stiller opp på bilder, både for de lokale – og for VG. Malcolm knipser i vei, virker fornøyd, og veien tilbake til The Docks går uten kø.
– Dette blir bra, sier Malcolm – hilser farvel til Heggem og meg, letter på hatten og smiler.
Samme kveld. Telefonen min ringer.
– Ja, Malcolm. Ble det bra?
– I am sorry…
– Hva nå?
– Det var ikke film i kameraet mitt.
(dette var før den digitale revolusjonen, fotografene brukte FILM i kameraet).
– Hva?
– I am sorry.
Jeg sier ”greit” – og legger på. Det er uansett ikke noe jeg kan gjøre. Jeg ringer jobben og sier at det ikke blir noe av saken.
En time senere er Malcolm der igjen.
– Jeg har en idé, og jeg har allerede ordnet det, sier han.
– Hva da?
– Jeg tar bildet på nytt.
– Ehh.. jeg kan ikke spørre Heggem om han kan være med en tur til, vet du. Kø, film i kamera osv.
– Neida. Men kan du spørre om han kan stikke bort på den lokale puben sin på The Docks?
– Men det er da ikke der han er den lokale helten?
– Nei, men jeg tar med folkene fra Formby inn til The Docks.
– Du gjør hva?
– Alt er ordnet. Jeg leier en minibuss og tar med 20 mann innover.
– Minibuss? Javel…? Det er dyrt.
– Jeg må rette opp feilen, jeg betaler for bussen selv. Kan du høre med Vegard?
– Greit.
To dager senere stopper en minibuss foran puben på The Docks. Bak spaktene sitter fotograf Goy med skyggelue og bart. Ut kommer 20 godt voksne menn og kvinner, litt småfulle og blide. En litt forlegen Heggem hilser på dem – igjen.
Og denne gangen har en litt stresset Malcolm Goy film i kameraet sitt og han tar bilder i alle varianter. Så sier Heggem farvel igjen, Goy tar på seg busslua si og vinker til oss.
Jeg sitter på kontoret mitt og ler mens jeg skriver saken, tenker på superhyggelige Malcolm, om minibussen, om en Vegard Heggem som skeptisk møtte den halvfulle gjengen for andre gang, om da jeg selv skulle i mørkerommet for å fremkalle film i lokalavisa, lukket øynene, trodde derfor jeg hadde skrudd av lyset – og dro filmen ut.
Ødelagt selvsagt.
Litt som Malcolm Goy.
Hvordan saken og bildet om Vegard Heggems fanklubb på puben i Formby ble?
Den kom aldri på trykk.
Bildene var for kanskje for dårlige?
Jeg husker ikke, jeg husker bare historien som har levd med meg i nærmere 20 år.
Malcolm og minibussen.
Det burde vært filmet.

PS! Et par år senere sender Malcolm Goy en konvolutt til Ole Gunnar Solskjær i Manchester United. Der ligger det en masse actionbilder, tatt gjennom noen år, fra kamper Solskjær har spilt. Det er en gest fra Goy til Solskjær, for å vise sin takknemlighet for det han har stilt opp på for VG.
En uke senere får Goy konvolutten og bildene i retur. Alle bildene er signert av Solskjær.
United-spissen må ha trodd at det var en autografjeger.

4 svar

  1. John Askildt sier:

    Herlig, takk for at du deler historien.

  2. Stig Yngve Helgesen sier:

    Morsomt!

Legg igjen en kommentar