«Vi som vokste opp under Keegan» – kapittel 4: Opptur

I 1974 tapte Norge nok en stafett, denne gang under Falun-VM. Oddvar Brå var synderen og overtok Johs Harvikens rolle som den som ødela for 11-åringen fra Lillehammer. Også her burde jeg ant et mønster. Skiheltene mine var bedre når det ikke var mesterskap.

Ta Brå, for eksempel. Et kjempetalent, kanskje det største Norge hadde hatt. Han var verdens beste skiløper i -73, -75, -77, -79 og 1981. Og hva har de årstallene felles? Jo da, det ble verken arrangert OL eller VM… I -72, -74, -76, -78 og 1980, derimot, da var det mesterskap. Vant Brå noe da? Selvsagt ikke. Han var sjuk, hadde kjærlighetssorg, var sjuk, hadde trøbbel med dama, var sjuk. Og sånn fortsatte det.

I Falun fikk han en god ledelse med seg ut på den siste etappen. Men Brå sprakk og kom i mål som nummer tre, langt bak gullet. Han var så sur at han slo staven rundt seg, slet av seg startnummeret, og gikk ut i skogen igjen, raskere enn han hadde kommet inn fra skogen.

Oddvar Brå fra Leik og Hølonda lot barter og snørr og tårer og kinnskjegg og istapper være, og la ut på en ny tur. Uten startnummer. Da var han alltid best.

Nok en gang var det stafetten som opptok meg mest. Det var den jeg ville at Norge skulle vinne. Men Harviken i -72, og nå Brå, ødela alt. Det med Brå var ekstra bittert. Han var et kjempetalent som på sitt beste var den aller beste, med ei mil. Oddvar Brå og manglende mesterskapstriumfer ble enda en av mine obsessioner. Mannen hadde metallstemme, var sky og prata ikke i tide og utide. Til dags dato har jeg hatt trøbbel med å intervjue Oddvar Brå. Trond Kirkvaags parodi fra Calgary-OL 1988 var så presis og så lik og god at jeg begynte å snakke som Oddvar jeg og..

I 1974 var City tilbake på Wembley for første gang på fire år. Jeg begynte å holde med en klubb som hadde markert seg som et av Englands aller beste på slutten av 60-tallet med opprykk til 1. divisjon i 1966, seriegull i 1968, FA-cup-seier i 1969 og i 1970 vant City både ligacupen og Europacupen for cupvinnere.

Derfor var det ingen som lo av at noen holdt med City, og nå var det altså klart for en ny ligacupfinale. Før sesongen hadde Denis Law kommet på fri transfer fra nabo United, og i finalen stilte City med en angrepsrekke som besto av – fra høyre – Mike Summerbee, Colin Bell, Francis Lee, Denis Law og Rodney Marsh. Dette kunne skremme vannet av de fleste. Men sjelden hadde City scoret FÆRRE ligamål enn den sesongen. Det er jo logisk når du har en angrepsrekke med fem landslagsspillere…

Wolverhampton vant finalen 2-1, og jeg fikk en ny ”nesten-triumf” etter å ha vært poenget fra ligagullet to år tidligere.

Denis Law avsluttet den fantastiske klubbkarrieren sin i England med et hælspark som ga 1-0 over United på Old Trafford – for øvrig fortsatt Citys siste seier borte mot United, som rykket ned den sesongen. Law spilte fotball-VM i 1974, og la så opp. En stor spiller hadde gjort sitt. I City var han i to perioder (61-62 og 73-74), men det var i United han ble en av de største. Der City hadde Lee, Bell og Summerbee, der hadde United Law, Best og Charlton.

Det morsomme er at i innbyrdes oppgjør fra 1968-75, så var City klart best. Francis Lee scoret 10 ganger mot United på de årene, og var bare med å tape tre ganger. I 1971/72 gikk Lee under navnet ”kineseren” – Lee One Pen – fordi han satte inn 15 straffespark på en sesong, noe som fortsatt er rekord i engelsk fotball.

Law, Best og Charlton var nok større stjerner enn Lee, Bell og Summerbee. Men i lokaloppgjørene var det City-spillerne som herjet med geniet Best, målkongen Law og legenden Charlton..

I FA-cupfinalen 1974 viste Kevin Keegan at han var den mektigste musa på de britiske øyer. Newcastle ble rundspilt, Liverpool vant 3-0 etter to scoringer av Keegan og en av Steve Heighway. Newcastles storscorer Malcolm MacDonald hadde vært stor i kjeften før finalen. Etterpå sa han ingen verdens ting. Liverpools elleve i finalen var: Ray Clemence, Tommy Smith, Alec Lindsay, Phil Thompson, Peter Cormack, Emlyn Hughes, Kevin Keegan, Brian Hall, Steve Heighway, John Toshack og Ian Callaghan.

I ligaen tok Leeds United endelig seriemesterskapet før Don Revie sa ja til England etter 13 år i Leeds-stolen. Revie fikk se sitt kjære Leeds spille 29 seriekamper uten å tape – før Stoke City og Terry Conroy gjorde slutt på seiersrekken hjemme på Victoria Ground. Men mesterskapet gikk til et lag som hadde dominert engelsk fotball så til de milde grader de 10 siste sesongene.

I mange av de store kampene sine fra 65-75, brukte Leeds stort sett tolv spillere. 12 spillere. Helt utrolig. Gary Sprake var keeper. Paul Reaney og Terry Cooper var backer. Jackie Charlton og Norman Hunter var stoppere. På midtbanen regjerte Billy Bremner og Johnny Giles. Peter Lorimer og Eddie Gray herjet på kantene, mens Allan Clarke og Mick Jones scoret mesteparten av målene. Paul Madeley steppet inn der det var en skade, en som var ute av form – eller av andre årsaker. Madeley var en fantastisk fotballspiller som spilte med alt fra nummer to til nummer 11 på ryggen i sin lange og innholdsrike karriere for Leeds og England. Han ble kalt ”Rolls Royce”- selvsagt.

Brian Clough overtok ansvaret for de rutinerte og meritterte Leeds-stjernene etter at Revie forsvant. Det gikk ikke bra, for å si det mildt. Clough varte 44 dager. Da var det tilløp til slossing i garderoben mellom arrogante Clough og legendene Bremner, Hunter og Lorimer.

Men Clough rakk å få med seg Charity Shield i august 1974, mellom regjerende ligamester Leeds og FA-cupmester Liverpool. Alle visste at Billy Bremner var en tøffing som ikke la seg for noen. Men nå fikk også Kevin Keegan seg en aldri så liten flekk på den hittil så rene skjorta. Bremner og Keegan sloss, og begge forlot Wembley i skam og i bar overkropp. Det tok flere kamper inn i den nye sesongen før noen av dem var på banen igjen. Keegan syntes straffen var hard.

I City hadde Tony Book nå overtatt manager-ansvaret. Book hadde vært kaptein under Citys mange triumfer på slutten av 60-tallet, og da spillerne gjorde opprør mot manager Ron Saunders ble ansvaret gitt til assistenten Book. Dennis Tueart hadde kommet fra Sunderland for 275 000 pund mot slutten av 73/74-sesongen, og før 74/75 kjøpte Book Asa Hartford fra West Bromwich for 250 000 pund.

Hartfords historie var spesiell fordi han var på god vei til Leeds da den medisinske kontrollen viste at Hartford hadde hull i hjertet. Leeds trakk seg fra handelen. I stedet ble ”Hole-in-the-Hartford” satset på av City et år etter. Det viste seg å være et av de beste kjøpene klubben gjorde på hele 70-tallet.

Målkongen Francis Lee ble solgt til Derby County, noe City skulle angre på og Lee hevne i løpet av sesongen. Mike Summerbee forvant til Burnley. Av trioen som herjet i nesten 10 år for City, var bare Colin Bell tilbake. Book ville bygge opp et nytt lag og kvittet seg altså med mange gamle helter og medspillere fra sin aktive periode i City. Men jeg var sterk i troen på at jeg ville få mye glede av dette laget i årene som fulgte.

I november 1974 var det klart for tippekamp med City. Og jeg var ikke lite stolt der jeg fortalte kameratene mine at TOPP-laget City skulle på TV. At det var bortekamp og motstanderen var uberegnelige Birmingham, det spilte liten rolle. City toppet tabellen og motgang var et ord jeg hadde hørt fint lite om.

City tapte 4-0. Min verden falt sammen for noen timer. I mål sto en skotte med rødt krøllete hår og fregner, Keith MacRae. Han reddet ikkeno, hvis jeg husker riktig. Joe Corrigan, den vanligvis så solide keeperen, hadde spist for mye og blitt tjukk og dårlig. Jeg skjønte ingen ting. Hva var dette? Mitt lag kunne da ikke la seg ydmyke på TV mens alle så på? Det jeg ikke var klar over var at City, stort sett fra 1960-80, var som natt og dag hjemme og borte. I snitt tapte klubben to kamper på hjemmebane gjennom hele sesongen. På bortebane vant de stort sett to…

Etter jul kom Francis Lee tilbake til Maine Road, og sørget selvsagt for et av to nederlag på hjemmebane for City. Tjukk og liten, tok Lee fart og trædde ballen i krysset bak en sjanseløs Joe Corrigan som hadde hatt kjevebetennelse, nøyd seg med suppe en tid – og fått tilbake keeperplassen, mange kilo lettere.

Lee og Derby vant gull. City ble nummer åtte. Men avstanden opp var ganske kort. Og City hadde vært i medaljestriden helt til noen få kamper gjensto. Joe Royle ble kjøpt inn som spiss mot slutten av sesongen, og jeg var fortsatt optimist. Med Bell, Tueart, Hartford, Marsh og Royle på laget burde det bli en god sesong neste år…

En annen positiv ting var Fotballrevyen. For oss som elsket engelsk fotball var det norske bladet som sendt fra himmelen. Nå hadde vi både Shoot, Football Monthly – og norske Fotballrevyen. For en stund siden lånte jeg hele bladserien av Jan Åge Fjørtoft. Gjensynet var følelsesladet og gjorde godt i sjelen. Bare så synd at Fotballrevyen gikk inn etter snaut fire år.

I FA-cupen 1975 ble det en stor opptur for min gode venn Thor. West Ham var laget hans, og midt i sesongen, fra Rochdale, kom det plutselig en lang og hengslete fyr med langt pistrete hår og en pubertetsbart. Hans navn var Alan Taylor, og sjelden eller aldri har en enkelt spiller så på egen hånd sørget for at et lag vinner en cup.

Taylor scoret to ganger i kvartfinalen, to ganger i semifinalen og to ganger i finalen – mot Fulham. Siden verken hørte eller så noen noe særlig til Taylor. Men det spilte mindre rolle. West Ham vant FA-cupen og min venn Thor var svært fornøyd. Som meg hadde han bare funnet seg et lag, og han har alltid vært stolt av å holde med West Ham.

– Det kunne like gjerne vært Luton. Jeg er glad det ikke ble det, sier Thor.

Kanskje blir vi ekstra stolte, vi som finner oss lag som sjelden eller aldri vinner noen verdens ting… Kanskje verdsetter vi de få seirene og triumfene vi blir tilgodesett med. Kanskje blir vi mer opptatt av laget vårt, fordi vi stadig har et håp om at; en dag, en vakker dag, blir akkurat MITT lag det alle snakker om. Kanskje…

Leeds United avsluttet sesongen med å tape for Bayern Munchen i finalen i Serievinnercupen. Da hadde Malcolm MacDonald allerede risset sitt navn inn i historiebøkene med fem av fem mulige scoringer i en landskamp mot Kypros. Super-Mac var stor, og det var bare et tidsspørsmål før toppklubbene kastet seg over Newcastle-spissen. Det ble til slutt Arsenal som fikk tilslaget, for rekordsummen 333 000 pund sommeren 1976.

Jeg så Leeds og Bayern München på TV i mai 1975, og jeg husker at det ikke var helt fortjent at tyskerne vant. Men jeg har kamerater som den dag i dag blir forbanna når finalen i 1975 blir nevnt. For mange av dem var dette det ultimate tapet for et lag som hadde vært Englands jevneste og beste lag i 11 sesonger. For Leeds-supporterne mener den dag i dag at 0-2 for Bayern München i mai 1975 er tidenes mest urettferdige fotballresultat

Så ille var det. Og følelsene er minst like sterke ved nederlag. Spesielt de ufortjente…

Det skulle komme mange av dem.

Men først skulle jeg lures til å tro at mitt lag var et vinnerlag…

Lettlurt har jeg alltid vært.

Legg igjen en kommentar