«Vi som vokste opp under Keegan». Kapittel 1: Tilt

Til mine tre faste lesere: For noen år siden startet jeg på en bok om livet med City. Jeg skrev ganske mange kapitler, men så stoppet jeg plutselig. En stund vurderte jeg å se om det var mulig å gi den ut, men det har jeg egentlig slått fra meg nå.

Så jeg legger ut det første kapittelet her. Hvis dere liker det og melder tilbake, så kan jeg gjerne legge ut flere. Det er opp til dere.

Her kommer det første kapittelet fra den uutgitte boken «Vi som vokste opp under Keegan».

30. mai 1999 startet som de fleste andre dager.  Om det var sol eller regn er ikke så viktig. Regn hadde uansett dominert fotballivet mitt så til de grader, at det ikke lenger spilte noen rolle.

Etter regn kommer sol. I min tåkete verden tok det bare mer tid før sola brøt gjennom det tunge skydekket. Skal vi si ca 25 år?

Uansett; 30. mai 1999, en helt intetsigende dato for folk flest – en merkedag for meg.

Noen dager i forveien hadde Manchester United kronet sin beste sesong noen sinne med seier i Champions League. The Treble. Hvem kunne unngå å høre om det? En prestasjon selv ikke mektige Liverpool fra 70- og 80-tallet hadde klart.

Verden var rød. Over alt hvor jeg gikk, så jeg rødt. United-supporterne, som hadde ligget i dvale, dukket opp igjen. Nye, de som var så unge at de måtte legge seg før finalen i Barcelona startet, kom til. Det var som om de omringet oss andre. Tok kvelertak med hoveringen sin. The Worlds Greatest Team In The World var selvsagt best i verden.

Var jeg misunnelig?

Jeg kikket inn i klesskapet mitt mens Pink Floyds The Final Cut gikk gjennom tak og vegger hjemme på Stovner. Ikke akkurat oppløftende musikk. Kanskje den mest destruktive og depressive av alle Pink Floyds mesterverk – og min favoritt, selvsagt.

En blå trøye med Brother på brystet lyste opp i en ellers dyster samling klær. Jeg rev den til meg så kleshengeren smalt i gulvet. Den drakta fikk duge – i noen timer.

Det var søndag og Norge skulle spille landskamp mot Georgia på Ullevaal stadion. En meget viktig kamp for å komme til fotball-EM i Nederland og Belgia. Dit skulle jeg – både til Ullevaal og til Belgia og Nederland – på jobb. Men det var senere. En langt viktigere kamp skulle spilles først.

I et merkelig humør ankom jeg jobben, forberedt på det meste og det verste. Det hadde vært en ny fæl sesong. For første gang i historien hadde Manchester City spilt på trinn tre i ligasystemet.

Det var pinlig nok i seg selv. Møter med Chesterfield og Lincoln – inntil nå kun sett på som møbler og biler – var plutselig høyst reelle. City ble knapt nevnt på tekst-tv. Før jul, etter tap hjemme for York (har noen hørt om dem?) lå det tidligere storlaget Manchester City på 12. plass i engelsk 2. divisjon.

Det var klubbens dårligste plassering gjennom tidene. Rekrutteringen av nye medlemmer og supportere var ikke akkurat merkbar…

Hvordan var det mulig å synke så dypt, både for klubben – og for meg?

Det hadde gått så langt at folk syntes synd på meg. Stillheten var påtrengende når jeg viste meg blant folk. Det virket som folk hvisket seg imellom; ”der kommer han fyren som holder med Manchester City. Stakkar…” Jeg merket at jeg ikke var videre stolt selv heller. Det hadde gått for langt. Manchester City var sett på som den største vitsen i engelsk fotball – og med rette.

United hadde ”The theatre of dreams” – Old Trafford. City hadde Maine Road, eller Pain Road eller “The theatre of comedy” som det oftere og mer ironisk ble kalt jo flere ganger de dummet seg ut.

Det gjorde de stort sett hver uke.

I dag var City tilbake på Wembley for første gang siden 1986, da de spilte i ubetydelige Auto Windscreen cup, eller hva det het den gangen, og tapte 5-4 for Chelsea. Nå handlet det om noe så fantastisk som en play-off finale om retten til å spille i 1. divisjon – det nest øverste nivået i engelsk fotball – neste sesong.

Selv ikke i 2. divisjon hadde City klart å skrape sammen nok poeng til å rykke rett opp. I kjent stil måtte klubben gjøre det vanskelig for seg selv og kvalifisere seg via en slags cupfinale etter 3. plassen i 2. divisjon. Men City var store favoritter mot lille Gillingham, et lag knapt noen hadde hørt om.

Favoritter? Ha! I mine øyne var City aldri favoritter til noe som helst. Det måtte i så fall være i uflaks, i valg av dårlige ledere og trenere – og ikke minst i å sikre seg gode spillere som ble dårlige med en gang de satte foten sin på Pain Road.

Selvsagt burde jeg vært på Wembley på en dag som denne. Jeg hadde et snev av dårlig samvittighet overfor klubben, av en eller annen grunn. Tulling, tenkte jeg. Du skylder dem da ingen ting. Men grunnen var enkel; jeg kunne ikke reise på grunn av jobben min. Som VG-ansvarlig for det norske fotball-landslaget var det ikke bare å forsvinne når to helt avgjørende kamper for å komme til fotball-EM ble spilt på fem små dager.

I tillegg har jeg erfart at City kan være best å se alene også, så utilregnelig som jeg kan bli under kampene.

I redaksjonen på jobben var alt normalt. Folk drev med sitt. Jeg kastet jakka, fant en stol, og satte meg til rette. Ikke godt til rette, til det var mage og hode og kropp altfor urolig.

–        Hva er det du skal se nå? Husker jeg en spurte.

–        City, svarte jeg.

–        Spiller de nå?

–        Ja, svarte jeg kort. Gadd ikke forklare mer. Jeg tror han holdt med United han og, som alle de mellom 16 og 20 som hadde begynt som såkalte red-asser hos oss gjorde.

–        Skal du ikke på Ullevaal?

–        Jo da. Senere.

Det var da voldsomt til mas. La meg være i fred, tenkte jeg. Klarte ikke sitte stille. Der angrep Gillingham. Det var da som faen. De dominerte. City så bare dumme ut der de spilte i sine gule og svarte drakter, uten mål og mening. Hvordan i alle dager fant noen fram til kombinasjonen gult/svart i en klubb som aldri ble assosiert med disse fargene…?

Men så kom jeg på at dette var City, klubben som har alle rare rekorder i engelsk fotball, som er det eneste laget som har rykket ned året etter et seriemesterskap, som en gang rykket ned med positiv målforskjell, som er det eneste laget som har både scoret og sluppet inn mer enn 100 mål på en sesong – og som aldri har vært stabilt noen gang. Aldri. Da var det ikke så veldig oppsiktsvekkende at klubben hadde funnet fram til en drakt med farger som overhode ikke passet inn heller..

Jeg ble revet ut av tankerekken min. Skulle ikke dette gå heller? City ble presset over. Jeg gikk tilbake til plassen min. Måtte bort fra helvete. Hva i alle dager gjorde jeg her? Dette var verre enn å være på Wembley dette. For mange forstyrrelser. Tilbake igjen. Satte meg. Latet som det ikke betydde så mye.

–        Sitter du på en billett til landskampen? Det var en brysom kollega som kom forbi. Jeg reiste meg kjapt, så ned på stolen min – og svarte i kjent stil at jeg aldri sitter på billetter. Han så oppgitt på meg. Herregud så barnslig svar. Men jeg gadd ikke. Hvem faen brydde seg om billetter nå? City spilte jo for livet.

Der scoret – Gillingham. Jeg vred meg i stolen. Var det mulig? Ja, selvsagt. Alt var mulig med dette laget. Jeg så bort, kom med en dårlig vits. En ung gutt så på meg. Blikket hans sa ”stakkars deg”.

Jeg stirret apatisk inn i skjermen. Hva var det jeg kastet bort tida på?

2-0 Gillingham nå. Hei og hå. Jeg lo – litt sånn hysterisk. En slags forsvarsmekanisme kanskje. Vet ikke. Spilte ingen rolle. Det var slutt, over og ut, finito. En ny sesong i 2. divisjon ventet. Jeg visste ikke om jeg gadd dette mer. Kanskje gå i dvale jeg og, som mange United-supportere gjorde når de ikke vant noe hver sesong.

”Jeg bryr meg ikke, jeg bryr meg ikke” sa jeg inni meg mens jeg fant fram jakka mi, med tårer i øynene. Ullevaal stadion neste. Landskamp. Jobb. Jo da, det var bedre å komme seg vekk fra skjermen. Det var jo uansett bare et par minutter igjen.

Jakka var på. Jeg skulle bare ha med meg den fullstendige ydmykelsen det var å høre sluttsignalet før jeg satte meg i bilen retning Ullevaal. Det kalles selvpining, og kanskje er det City som har gjort meg sånn. Selv om du vet det går til helvete, så må du oppleve det. Være der, se det. Få det enda vondere enn du har godt av. Bli tråkka helt ned i søla, selv om du kunne løpt for lengst og unngått den verste ydmykelsen.

Ikke denne karen nei. Her skulle den siste dråpen av den sure sitronen presses ut rett i ansiktet mitt. Det hadde jeg da bare godt av, eller hva?

89:54 sto det på klokka. Spissen Shaun Goater prøvde seg, en retur, keeper var utspilt – og Kevin Horlock satte returen i det åpne målet fra rett innenfor 16-meteren. 1-2.

Selvsagt, tenkte jeg. Jublet ikke. Selvsagt måtte de score en gang. Enda verre å tape 2-1 enn 2-0. Bare for å strø enda mer salt i det åpne såret mitt. Her skulle jeg virkelig ydmykes fullstendig. Jeg var fryktelig lei meg. Hvorfor i all verden? Hvorfor? Hvorfor??? Men jeg ble stående – med jakka på. Dommeren la til fem minutter. Fem minutter? Var det mulig? Hva la han til fem minutter for? Dommerne pleide da ikke å legge til noe som helst de gangene City trengte det. Og omvendt. Ledet City, kan du banne på at dommeren la til akkurat nok til at motstanderen rakk å score.

Jeg satte meg igjen. Et eller annet sa meg at her kom det til å skje mer. Men hva?

City presset, men klarte ikke skape de store sjansene. De fem minuttene med overtid nærmet seg slutten. Et langt oppspill retning Shaun Goater. Der fikk lille Paul Dickov ballen. Han var på skuddhold…

Som i sakte film fikk Dickov kontroll over ballen. Jeg var på vei inn i TV-skjermen, så sakte syntes jeg det gikk med den lille mannen. I mål sto mannen Dickov hadde vært forlover for noen uker tidligere, lagkameraten fra tiden i Arsenal, Vince Bartram. TV-kommentatorene hadde nevnt dette oftere og oftere jo flere ganger Bartram reddet fra nettopp Dickov.

–        Skyt da, mann! Jeg sa det ikke, bare tenkte det. Her skulle ingen se at jeg var spesielt engasjert. Dickov hadde en mulighet. Bare en. Og det var å skyte i krysset til venstre for kameraten sin. Det var rett og slett det eneste stedet som var ”ledig”. Satte han det ikke der, var kampen slutt. Det visste jeg.

Så skjøt han, Paul Dickov. En ilter terrier av en fotballspiller. Ikke spesielt god, ikke spesielt målfarlig. Men alltid jagende, alltid på farten, aldri stillestående. Han gjorde alltid sitt beste, noe jeg ikke akkurat vil si om de andre i den j… klubben min. Derfor var ”Dickie” også en populær mann blant fansen.

Bildene av lille Dickov, løpende mot City-benken med åpen munn og helt vill i blikket før han skled ned på kne, forsvinner aldri fra minnet mitt. Dickov traff der han skulle. City hadde utlignet, mot alle odds. Var det skjult kamera et sted? Satt noen og geipa bak ryggen min? I helvete… dette kunne da ikke være sant? Jeg smilte, fikk tårer i øynene, men beholdt masken. Her var ingen ting avgjort. Uavgjort holdt jo ikke.

Det var da som f… Hva skjer her? Jeg skjønte mindre og mindre. Taperlaget klarte å score to mål da det virkelig gjaldt. Var Gud – eller Gudrun om det var dame – City-fan likevel? Hvem oppfant tilleggsminuttene i skiskyting? Hvor mange runder er det på Bislett – og hva skal barnets far hete, som presten sa i en barnedåp. Det gikk helt rundt for meg nå.

Av med jakka igjen, frysninger på ryggen, tørr i munnen. Var det øl på jobben? Jeg latet som jeg var like rolig. Ikke en trekning skulle vise at jeg var opphisset. VELDIG opphisset. Ekstraomgangene husker jeg ikke. Bare at jeg ringte og sa fra at jeg ble forsinket til Ullevaal. For her var det ikke mulig å forlate skuta. Ikke nå, med straffekonk rundt hjørnet.

–        Jeg må ha med meg straffene, sa jeg til sjefen min.

–        Straffene? Svarte han.

–        Ja, sa jeg. Og la på. Det spilte ingen rolle hva han forsto eller ikke. Ingen kunne få meg bort fra den TV-skjermen akkurat nå.

Jeg visste at det ville bli straffer med en gang lille Dickov utlignet. Bare visste det. Med sånn dramatikk var det bare en mulig utgang; straffespark. Straffer, straffer. Det verste som finnes, så blodig urettferdig at du like gjerne kan trekke i hatten. Jeg gjemte ansiktet i hendene og våget ikke se da Kjetil Rekdal skjøt straffen i mål mot Brasil i VM 1998. Nå satt jeg bare og hvisket ”Weaver, Weaver” – for meg selv. Jeg var i transe, i min egen lille verden. Jeg trodde på påvirkningskraften. Her var det bare å prøve alt. ”Weaver, Weaver….” Jeg hvisket – stadig med høyere puls. Kunne han gjøre det igjen?

Nicky Weaver ble kjøpt fra lille Mansfield for 250 000 pund før sesongen 1998/99. Han var målmann, han var 19 år og hadde hatt en stor sesong i City-trøya. Nå skulle han gjennom de viktigste minuttene i sin hittil korte fotballkarriere.

For meg smeltet fiksjon og virkelighet sammen de siste minuttene på Wembley. Nicky Weaver reddet alle straffesparkene. Han gjorde sikkert ikke det, men for meg gjorde han det. Og mens unge Nicky startet på tidenes æresrunde på ærverdige Wembley stadium i London, med hele City-laget etter seg, tiltet det for middelaldrende meg.

Jeg vet jeg burde vært glad, jublet – og strukket armene mot skyene da Weaver reddet den siste straffen. Det gjorde jeg ikke. I stedet ble jeg sint. Så sint at folk rundt meg nærmest var i sjokk. Jeg husker lite av det selv, gikk på en måte ut av mitt eget skinn. Opp av stolen. Bort til en bokreol. Og så begynte jeg å slå. Slå, slå, slå. Jeg slo bokreolen omtrent i filler. Etterpå oppdaget jeg at hånda hadde hovnet opp, men det fikk gå.

Så sparket jeg til den stolen jeg hadde opplevd galskapen på. Stolen velta, jeg hoppa rundt med knyttede never og ropte ”helvete, helvete – ja, ja, ja! Faen, ja, faen i helvete!!!!” Primitivt og fint….

Jeg gjorde alt det jeg hater ved fotballsupportere; gikk amok. Heldigvis stoppet det ved inventaret. VGs mennesker forble uskadd.

På jobben stoppet arbeidet for noen sekunder. Hva i himmelens navn var det som skjedde? Noen lo, andre ristet på hodet. Jeg ropte igjen. Enda høyere denne gangen. Blikket mitt så sikkert smart ut. Håret sto rett opp. Kinnene var nok røde, som de pleide når jeg ble opphisset. Men jeg brydde meg ikke. Ingen skjønte hva som foregikk, naturlig nok. Hvordan forklare et raserianfall etter en SEIER i en fotballkamp?

Men det var nok nå. For første gang på Gud-vet-hvor-lenge hadde Manchester City vunnet en avgjørende fotballkamp. 25 år med frustrasjoner rant ut. Alt innestengt raseri, alle nederlagene, alt kom ut på samme tid. Det var vel fortrengt og sperret inne for lenge. Hadde en lege sett meg tilte, ville han garantert skrevet ut en sterk anbefaling om innleggelse på psykiatrisk avdeling. Blakstad, Reitgjerdet, Gaustad – kom med ham…

Men jeg måtte raskt ta meg sammen. Snu lua. Tenke på Semb, Iversen og Henning Berg. Jobb, jobb, jobb. Jeg reiste til Ullevaal stadion, men burde kanskje stoppet ved Ullevål sykehus. Jeg gjorde jobben min, men husker ikke noe av det. Jeg intervjuet matchvinner Steffen Iversen, men aner ikke hva vi pratet om.

Kolleger og spillere gratulerte meg som om jeg var en del av Manchester City. Det var jeg jo og, for så vidt. Jeg hadde ikke spist på flere timer. Maven var tom, og jeg hadde vondt i sjelen. Orket ikke tanken på mat. Det ble et par sigaretter i stedet. Dro inn nikotinen. Jeg skalv på handa.

Sent på kvelden vandret jeg hvileløst omkring i Oslo sentrum, alene. Jeg var helt tom innvendig. Hadde egentlig lyst til å prate med noen om det, men lot være. Hadde lyst på en øl, men lot det være også.

Mens folk snakket om Iversen og landslaget og EM-sluttspillet, gikk jeg bare rundt og tenkte på Manchester City og en opprykkskamp i engelsk 2. divisjon. Tenkte på oppveksten min og dette helvetes møkkalaget som hadde plaget meg mer enn alle lærere, motspillere, uvenner og uberegnelige damer til sammen hadde gjort.

Hvorfor bry seg så det gjør vondt? Hvorfor ikke bare slutte å holde med dette laget som aldri holder det de lover og alltid leverer noe annet enn det du tror?

Hvordan blir et menneske så oppslukt av en idrett, et ballspill i et annet land enn vårt eget, at alt annet i perioder blir uvesentlig?

Det startet med 70-tallet. Det startet på mange måter med Kevin Keegan…

Legg igjen en kommentar