Kampen vi ikke vinner – ennå

Det er vanskelig å vite hvor en skal begynne når det gjelder oppgjøret på Old Trafford – og etterspillet – selv to dager etter at kampen er slutt. Egentlig tror jeg det er greiest å konkludere med et par ting først som sist:

1) Manchester City har satt seg i respekt hos de andre lagene med kampene mot Arsenal og Manchester United.

2) Vi har vist at vi har enorm fart offensivt, og at vi har flere potensielle matchvinnere.

3) Ingen liker å spille mot Craig Bellamy. Ingen.

4) Ingen liker å avslutte mot Shay Given. Ingen.

5) Moralen i laget virker å være svært høy. Å komme tilbake EN gang på Old Trafford er sjelden. Å komme tilbake TO ganger skjer nesten aldri. Å komme tilbake TRE ganger er sensasjonelt. Den fjerde rakk vi aldri, fordi den stupide dommeren bare la til sju minutter. Han kunne vel like godt lagt til et par minutter til når klokka hans hadde stoppet, så tror jeg jammen Bellamy hadde dundra inn nummer fire også.

Men her er vi ved det som er kjernen i 2009. De «kampene», om å ha dommeren på sin side, FA på sin side, få en straffe på Old Trafford eller Anfield når tvilen er der, den får du ikke. Ikke ennå.

Når Alex Ferguson hoverer over City, så gjør han det som en som har vunnet hundre pokaler siden han kom til United. Derfor er han uangripelig i manges øyne, han får lov å si hva han vil, han får prate til og med dommeren som han vil. Alex Ferguson – det hjelper lite om vi ikke liker det – har overtaket. Fordi han har vært der lenge før alle andre, fordi han har vunnet mer enn  noen annen – og fordi han kjenner hele spillet godt. Det beste er å la fyren drive på og la være å svare. Historien viser at Ferguson kun snakker nedlatende om de han frykter.

Tidligere toppdommer Graham Poll hevder at dommeren har en klokke det står Ferguson på, på Old Trafford. Der står det at kampen ikke er over før United har scoret. Akkurat slik vi opplevde det på søndag.

På mange måter var det en litt uvirkelig kamp, en kamp som fikk tankene tilbake til 3-3 i 1971 og 3-3 i 1991. Jeg trodde nesten ikke hva jeg så fra den elendige skinnstolen hjemme på Sagene i Oslo. Jeg har det best alene på slike dager. Jeg gruer meg for mye til at jeg orker masse United-supportere rundt meg. Om noen år gjør jeg kanskje ikke det mer heller…

Først leverte City sin beste omgang på Old Trafford på så lenge jeg kan huske. Vi pleier å ligge i forsvare i 2×45 minutter og håpe det beste på den banen. Men nå, nå styrte vi den siste halvtimen og fremsto faktisk som et potensielt topplag, med gode spillere i de fleste posisjoner. 1-1 ved pause kunne lett ha vært 2-1 City, uten at noen kunne sagt stort på det. Det var faktisk bare SWPs Tornerose-søvn før 1-0 til United som var negativt før pause.

Så endrer den Enøyde formasjon. Fra å ha taket på United i vår 4-4-1-1 (4-5-1) og skape sjanser, kommer City ut i en ren 4-4-2 – og blir selvsagt overkjørt fra første sekund. Grunnen var helt sikkert at Tevez var sliten og trengte støtte på topp. Men det holder ikke. La han spille et kvarter, det orker han, så bytter du. Weiss (selvsagt ikke Petrov, mentalt er han allerede «gone») ut på kanten og Bellamy inn. Hvorfor endre noe som funker? Men den Enøyde viste nok en gang at han har masse å lære når det gjelder lagledelse under kamp. Jeg har påpekt det og jeg gjør det igjen.

Lagledelse i kamp – det kan han rett og slett ikke.

Så vi blir trykket over, får baklengs på to dødballer der City markerer 100 prosent I SONE. Dette er rene selvmordet. De to beste hodespillerne skal alltid være frie og gå mot der ballen kommer. City lot Darren Fletcher få ta sats og hoppe. Da er det ikke rart det ble både et og to mål. Men vi har en mann ved navn Craig Bellamy, så likevel så det ut til å gå mot et poeng. 2-2 må ha vært sesongens hardeste og beste skudd. Og jeg tror selv kirkeklokkene stoppet av hylet mitt på 3-3. Det var faktisk nesten ikke til å tro.

Så legger altså dommeren til nesten sju minutter da fjerdedommeren (må være en morsom jobb) viser skiltet med «4» på, City er slitne og sover og håper det beste, da Ryan Giggs har krefter igjen i hodet sitt til å slå bare EN ball til, dessverre akkurat på den plassen der Michael Owen har skaffet seg den halvmeteren han er god til å finne. Micah Richards, som hadde et mareritt av en kamp (han er ballwatcher, har ikke fotballintelligens og er ukonsentrert) følger ikke med hvor Owen er, SWP ser faren (og moren) for sent – og så treffer Owen ballen som han skal. For en gangs skyld.

Det er ikke vanskelig å forstå Citys sinne. Samtidig: Overtid er jo likt for begge lag når det står uavgjort. Men det var United som presset, City som var fornøyd med poenget. Det som irriterer meg mest, og det har det gjort i fem år, er at det faktisk er lovlig å bytte spillere på overtid. Etter min mening skulle det vært ulovlig, fordi det åpner for muligheter – for dommeren. Og da United bytter inn Carrick på overtid, gjør de det på en dødball og skaffer seg samtidig minst et halvt minutte ekstra tid. Fordi dommer skal legge til et halvt minutt for hvert bytte, i teorien.

Noe av problemet med tilleggstid er at det heter «minimum fire minutter» – altså kan dommeren her dekke seg bak akkurat det uttrykket. Han har ikke gjort direkte feil, og du kan jo tenke deg selv at City og vi supportere neppe hadde reagert på sju minutter hvis det var vi som hadde scoret på overtid av overtiden.

Sånn er gamet, du tenker på deg og ditt. Vi mener selvsagt at Bellamy ikke skal straffes, men det bør han teite supporteren som løp ut på banen. Hadde det vært en City-supporter som hadde blitt slått til av Rooney, så hadde vi ment omvendt. Vi er oss selv nærmest, og inntil vi er et skikkelig topplag så får vi ikke disse siste marginene med oss heller. Jeg garanterer at de kommer, den dagen vi er der oppe, der fire andre lag har bodd de siste sju-åtte årene.

Inntil videre får vi være fornøyde med at vi har åpnet godt, har vist fotball-England at det ikke bare er penger og sheiker som er Manchester City, og at vi faktisk deltok veldig i det som vil gå inn som en av de mest spennende og gode kampene i Premier League gjennom tidene.

Så får heller FA straffe både Adebayor og Bellamy, la supportere gå fri (de har jo lov å si og gjøre hva de vil, de har jo betalt billett…hørt det før?), la Ferguson snakke nedlatende om City, la Tevez og Adebayor fortsette å snakke om sine gamle klubber til de blir lei, la dommeren dømme – og kommer oss videre.

Den Enøyde har satt sammen et spennende og godt lag, selv om Superman Ireland ser ut som han spiller med kryptonitt rundt halsen for tiden, Richards ser ut som han er dopa – og SWP er langt unna formen så langt. Dessverre er dette nær sannheten. Men stallen er god, vi har gode innbyttere og snart er utvalget enda bedre.

Og bare vent til Vladimir Weiss får sjansen. Jeg lover dere en opplevelse av de sjeldne.

Takk for oppmerksomheten.

PS! Var det noen som – i 1999 – skjønte hvorfor dommeren la til FEM minutter mot Gillingham på Wembley? Strengt tatt var det ikke stort å legge til for, men jeg hørte ingen protester fra City den gangen. Hadde ikke dommeren lagt til fem minutter den gangen, så er det faktisk ikke sikkert vi hadde spilt i Premier League i dag.

Så der gikk minuttene i vår favør. 10 år etter fikk vi den i retur.

Hvilken kamp ville du valgt i din favør hvis du kunne velge?

Tenk litt på det.

Legg igjen en kommentar