Hvordan feire en scoring – Citys 10 beste

Emmanuel Adebayor satte en ny standard for feiringer da han scoret mot Arsenal lørdag.

– Han løp mer og lengre enn han gjorde for Arsenal i hele forrige sesong, sa Dag Solheim til meg da vi satt i Canal+-studio lørdag og så Adebayor løpe 100 meteren på rundt 11 blank før han feiret foran Arsenals supportere.

Vi var vel enige der og da om at fyren var litt kokos. Men Adebayor er ikke alene om feiringer. Fotballen har – også der – utviklet seg masse de siste årene. I gamle dager var det – iblant – en arm i været og et håndtrykk fra lagkameratene. I dag er det ikke grenser for oppfinnsomhet.

På dette feltet er jeg ikke på trygg grunn, og jeg har helt sikkert oversett mange. Men jeg prøver meg på de 10 feiringene jeg husker best, mest fordi de betydde noe der og da. Og feiringer er nesten umulig å rangere, men jeg prøver:

10. Mike Channon.

En av de første som hadde en særegen måte å feire på, allerede på 70-tallet. Channon feiret alle sine scoringer som en vindmølle. Det morsomste jeg så var da han glemte greia si, og han måtte slite seg løs fra lagkameratene for å få kjørt vindmøllefeiringen. Den ble en besettelse for Channon.

9. Mark Kennedy.

Feiret scoringen sin mot Blackburn som en kopi av Paul Dickov da opprykket var sikret i 2000, med høye kneløft og rett bort til Joe Royle på sidelinjen.

8. Andy Hinchcliffe.

Da han gjorde 5-1 mot United på Maine Road i 1989, løp han ut og viste fem fingre mot de få av United-fansen som fortsatt var på stadion. Bildet sitter spikret i minnene fra den kampen.

7. Peter Beagrie.

Ingen spesiell kamp, men Beagrie feiret alltid med en salto, som en turner. Og publikum håpet alltid på en Beagrie-goal for å se den doble saltoen. Bedre enn Mini sin, forresten.

6. Bernardo Corradi.

Ble slått til ridder med cornerflagget av Joey Barton. Den må ha vært planlagt. Håpløs fyr som feiret scoringer som om de skjedde hver kamp, noe de slett ikke gjorde.

5. Robbie Fowler.

Han sniffa av krittet på sidelinja, men det var som Liverpool-spiller. Men etter en scoring mot Everton, løp han hundre meter mens han slo seg på pannen.

4. Uwe Rösler.

Måten han feiret scoringen mot United på, etter at Alan Ball hadde benket ham til årets store oppgjør, var ikke til å misforsto. Rösler løp mot sidenlinjen mens han pekte på Ball hele veien. Blikket var ikke til å misforsto. «You f….. bastard.»

3. Stephen Ireland.

Når du drar ned shortsen etter en scoring og har supermann-truse under, så er det egentlig ikke mer å si. Så dårlig humor at det blir bra.

2. Paul Dickov.

Ansiktet da han skjønner at han har utlignet mot Gillingham, løpet mot sidelinjen, nevene som knyttes mens hans sklir bortover gresset på knærne, det glemmes aldri.

1. Nicky Weaver.

Samme kamp, etter straffekonken. Morsomste feiring jeg har sett. Weaver lagde sin egen versjon av «catch me if you can,» og han løp langt og lenge mens han smilte og jublet, før Andy Morrison endelig fikk tak i han. Jeg blir fortsatt i godt humør hver gang jeg ser Weavers æresrunde.

Jeg har glatt oversett Robinhos teite tommel i munnen. Bare så det er sagt.

Har jeg glemt noen kule/fæle/morsomme feiringer med City-spillere?

Legg igjen en kommentar