Richard Dunne – a tribute

Kan du digge en spiller som har fått flest røde kort og scoret flest selvmål i Premier Leagues historie?

Hvis svaret er ja, så liker du Richard Dunne, vår tidligere kaptein gjennom tre sesonger og han som ble kåret til årets spiller fire år etter hverandre av supporterne.

Med Richard Dunne ute, borte, solgt, skyllet vekk og kastet i City-haugen over vrakgods i skyggen av olje-milliardene, så forsvant egentlig den siste rest av «gamle City.»

Noen mener det var nødvendig, at Dunne var det eneste folk forbant med «typical City», den eneste i stallen som hadde vært med på et nedrykk, snart den eneste som ikke var kjøpt inn av mannen med et øye, Mark Hughes.

Andre igjen mener at da City kvittet seg med Dunne, så forsvant det siste av den gamle City-sjelen, den som er den indre drivkraften blant mange av Citys supportere.

Richard Dunne kom til City fra Everton i oktober 2000, kjøpt av sin gamle manager Joe Royle. Han spilte mest back i starten, men gjorde en OK innsats som 21-åring. Fysikken var hans store styrke.

Da Kevin Keegan overtok kom det etter hvert fram at Dunne både var for tørst og litt for glad i mat. Han var tydelig overvektig, og da han dukket opp halvfull på trening var det nok for KK: Dunne måtte ha en straff, samtidig som han trengte hjelp.

 mange måter reddet dette karrieren til Dunne, som etter hvert ble en meget viktig brikke for City, og spesielt da Sylvain Distin kom i 2003, ble Dunne tryggere og bedre i midtforsvaret. De utfylte hverandre bra og hadde egentlig fire veldig gode sesonger sammen.

For meg er Richard Dunne den litt usikre typen fra sesongvideoene, han som alltid blir intervjuet da sesongen skal oppsummeres og som ser litt brydd inn i kameraet og smiler litt forlegent iblant. Jeg måtte le litt på årets sesongvideo: Dunne gjør tre-fire tabber, blant annet et deilig selvmål på direkten i krysset, og hver gang han har gjort en feil som skjer det samme: Han går utover fra eget mål , ser litt skammfull ut – og så ser du på leppene hans at han hver gang sier nøyaktig det samme: – Fucking hell…!!

Richard Dunne var i City i nesten ni år, han var en del av et team i hele 10 sesonger og han spilte i hvert eneste kalenderår for klubben fra 2000 til og med 2009. Det i seg selv står det respekt av, spesielt i en tid da spillere skifter klubb oftere enn været skifter i Manchester, bare de får 25 pund mer i uka. Jeg må innrømme at det var rart å se Dunne i Villa-drakt.

Råsterk. Det var på mange måter sånn jeg først og fremst så Richard Dunne. Han hadde kamper som besto av en haug med dueller, da han var skjerpet og konsentrert og kampen ble sånn som han likte, da fantes det ikke en bedre midtstopper i Premier League. Men så var det kampene som var motsatt, da evnen til å konsentrere seg sviktet eller det gikk litt for fort rundt ham. Dunne er ikke treg, selv om mange her på hjemmesiden mener det, men det tar litt tid å få den svære kroppen igang. Så når Richard Dunne spilte høyre stopper i 3-5-2 mot Thierry Henry og Arsenal borte, og Henry fikk litt plass og rom til å løpe mot og rundt og forbi Dunne, da må jeg innrømme at han så ut som en pubspiller. Men mange så sånn ut mot gasellen Henry.

Han er litt klønete, det kommer vi ikke utenom. Full kontroll på beina? Nope. Full kontroll på pasninger fremover? Nope. Scoret nok mål – riktig vei altså – ? Nope. Men det var noe likandes med Richard Dunne. En ærlig spiller, med begrensninger ja, men med en fysikk som gjorde at han kom langt. Og han var hos oss så lenge at han på et vis ble den eneste tryggheten vår, i en tid da alt gikk fra kaos til usikkerhet og til penger; vi hadde i hvert fall Richard Dunne.

Men for meg er det likevel liten tvil om at Dunne ikke er en spiller som er riktig god nok for en av de fire beste lagene i England. Han er nok mer en spiller som er blant de nest-beste, og sånn sett har han passet godt inn i City de fem-seks siste årene.

Dette er uansett min måte å se farvel på, til den mest lojale spillere i Manchester City siden Ian Brightwell sa farvel etter 12 år i klubben i 1998, har ingen vært der så lenge som Richard Dunne. Nå er han borte. Den enøyde har valgt nye koster, nye stoppere og nye ledere. Og det er uansett han som bestemmer.

Takk for alt, Richard Dunne. Jeg håper du lykkes hos Martin i Villa.

City-spillere med 10 sesonger eller mer i min tid som supporter:

1. Alan Oakes                    17 sesonger (1959-76) 680 kamper.

2. Joe Corrigan                16 sesonger (1968-83) 603 kamper.

3. Mike Doyle                   14 sesonger (1965-78) 570 kamper.

4. Tommy Booth            14 sesonger (1968-81) 491 kamper.

5. Colin Bell                       13 sesonger (1966-79) 501 kamper.

6. Glyn Pardoe                 13 sesonger (1962-75) 380 kamper.

7. Ian Brightwell              12 sesonger (1986-98) 381 kamper.

8. Paul Power                    11 sesonger (1975-86) 445 kamper.

9. Willie Donachie          11 sesonger (1970-80) 436 kamper.

10. Neil Young                 11 sesonger (1961-71) 416 kamper.

11. Mike Summerbee    10 sesonger (1965-75) 452 kamper.

12. Richard Dunne  10 sesonger (2000-09) 352 kamper.

Legg igjen en kommentar