DERFOR er Lescott-saken en skam

Joleon Lescott blir ganske sikkert Manchester Citys spiller innen utgangen av august. Sånn er mekanismene. Når sluttstrek skal settes, så er det kun én ting som betyr noe: Hvor mange pundsedler Everton til slutt får.


Etter min mening er Lescott-saken – eller Cristiano Ronaldo for den saks skyld – en skam for hele fotballen.

Og innerst inne håper jeg Lescott IKKE kommer til City, fordi saken har utviklet seg til en latterlig farse over en litt over middels god fotballspiller.

Punkt 1: En spiller skriver kontrakt, kanskje for fem år, gjerne med pressen til stede, holder fram drakta selvsagt, og sier alle de riktige tingene om at «dette er den eneste klubben jeg vil spille for» osv. I første kamp, hvis han scorer, så kysser han klubbemblemet.

To uker senere kan han like gjerne være solgt, si de samme tingene om en ny klubb, kysse et nytt emblem.

Og sånn fortsetter det.

Punkt 2: En gang i tida var en kontrakt en kontrakt. Du skrev en kontrakt på et visst antall år fordi du – i hvert fall – ønsket å spille så lenge for den klubben. Fortsatt skrives det «han har bundet seg til klubben i fem nye år.»

Det er jo nettopp det han ikke har.

Spilleren har enten bundet seg til klubben i færre enn fem år, eller han skriver ny kontrakt. Ingen vil jo at spilleren skal være i klubben i nøyaktig fem år, selv om det er den kontrakten han har skrevet under på.

I tilfellet Lescott så er det enkelt: Spilleren har kontrakt med Everton, og i teorien må han forholde seg til det. Lescott har ingen grunn til å surve, han har ingen grunn til å klage – eller legge inn et ønske om å bli solgt. Likevel gjør han alt dette, og jeg applauderer Everton-manager David Moyes som sier at «det ikke hjelper.» Spilleren skal være i Everton.

Moyes er i sin fulle rett, han disponerer en spiller som har kontrakt med klubben.

Ferdig med det.

Egentlig.

Så kommer den andre siden:

Sier egentlig Moyes alt dette fordi han er så standhaftig, at han virkelig er en ekte helgen – eller har han like mange jugekors på kontoret som de fleste andre. Holder han fast ved sin versjon helt til prisen er langt høyere enn forventet, fortsetter å spille sur og grinete også etter at Lescott er solgt, men jubler inne på kontoret sitt sammen med styret?

Dette vet vi ikke. Men det er like sannsynlig.

For i dagens fotball handler svært lite om moral, veldig mye om penger. Dette kjenner jeg godt til i mindre sammenhenger, fra norsk fotball. Det er ikke lenger nok med en plan for en god spiller. Han må i tillegg tilhøre den rette agenten og prisen må opp på et nivå som gjør at alle får mye penger.

Det handler til slutt bare om hvem som er venn med hvem og hvem som klarer å dra mest penger ut av systemet.

Jeg blir kvalm av hele Lescott-saken. Den har tatt altfor lang tid også, som han teite Cristiano som ble sur og bare skulle til Real Madrid. Og slik gikk det også, selv om Ferguson gang på gang sa nei. Til slutt handlet det kun om hvor stor summen var. Ingen ting annet. Da var alle gamle feider med Real glemt fra Fergusons side.

Også i Lescott-saken driver alle i sin egen dam og spruter vann på den andre og sutrer og synes synd på seg selv. Moyes gjør ikke noe galt, ikke Mark Hughes heller. Begge dekker seg bak at det til slutt er business der det meste er lov. Og summen er høy nok, selvsagt.

Nå skal visst Moyes ha satt den til 30 millioner pund.

Jeg håper Hughes tenker seg godt om og helst dropper Lescott nå. Så kan Everton sitte der uten penger, Lescott kan gå hjem og tenke over livet sitt – og Hughes finner snart ut at han har en bedre spiller enn Lescott i sin egen stall: Nedum Onuoha.

Men følger Hughes sine egne transferregler, de som sier at «jeg må ha han, bare må ha han,» så ender vel Joleon Lescott på stadion med Englands dummeste navn, for 30 millioner pund.

Selv om City kunne fått to like gode spillere for samme prisen.

Hurra for den syke fotballverdenen.

Legg igjen en kommentar