Nå forventer jeg suksess

Bare så det ikke er det minste tvil: Supportere av Manchester City F.C. har all grunn til å ha store forventinger/forhåpninger til sesongen 2009/10.

Vi har lov til å vente mange poeng, mange seirer, mange mål og en svært god sesong.

Får vi ikke alt dette, har det vært en dundrende fiasko.

Når du bruker en milliard kroner på innkjøp og samtidig tapper Manchester United (Tevez), Arsenal (Touré og Adebayor), Aston Villa (Barry) og (kanskje) Everton (Lescott) for gode og viktige spillere, så er det grunn god nok for at City skal kappe ned på disse klubbenes forsprang.

I tillegg har Liverpool mistet en av sine beste i Alonso.

I fjorårets sesong var vi 40 poeng fra gullet og 22 poeng fra 4.plassen. Dette bør mer enn halveres denne sesongen. Hvis ikke er det krise.

Så i forhold til alle konkurrenter, bortsett fra Chelsea, så skal City være styrket. Mark Hughes har det siste halvåret konsentrert seg om tre ting:

1) Få inn spillere som vet hva Premier League dreier seg om.

2) Få inn spillere som er tøffe, som tåler en støyt. Hughes har sagt at mange av Citys spillerkjøp de siste årene har vært for «soft», at det er hentet inn spillere som faller ut av kamper mot Wigan og Stoke borte.

3) Få inn ledertyper.

Alt dette mener jeg han har fått til. Han har gjort litt som Keegan gjorde i sin tid, hentet spillere som har «gjort det før». Men der Keegan hentet spillere som var langt over toppen, har Hughes hatt råd til å hente spillere i fin alder – og som fortsatt bør være sultne.

Jeg gjentar bør. Det er alltid en snikende følelse av at pengene er viktigst…

Mark Hughes aner kanskje hvor heldig han egentlig er. Tenk å få gå inn i verden største butikk med et kredittkort der det ikke er noen limit, der det meste kan kjøpes. For det er der han er. Han trakk vinnerloddet, vant lotto eller kall det hva du vil.

Men nå gjelder det å levere. Og det fra første spark.

– Jeg hadde helst startet et annet sted enn borte mot Blackburn, sier Hughes. Han ville heller ha startet hjemme. Det driter jeg i. For nå startet din livs oppgave, Mark Hughes. Du skal sette sammen en gjeng spillere som, på papiret er nummer fire-fem i England.

Jeg har sett på mulige oppstillinger på de åtte presumptivt beste lagene i England, satt opp den beste 11eren. City har nok fortsatt dårligere mannskap enn United, Chelsea og Liverpool. Men like bra som Arsenal og bedre enn Villa, Everton og Spurs.

Det er på papiret.

Det vi ikke har, er kultur, vinneregenskaper, pokaler de siste 30 årene og i tillegg aner vi ikke hva det vil si å ligge i god posisjon.

Skal vi ha noen som helst mulighet denne sesongen, må halvparten av kampene i Premier League vinnes. Det har City kun gjort i tre sesonger i nyere tid, i 1967/68 med 26 av 42, i 1971/72 med 23 av 42 og i 1976/77 med 21 av 42. Dette ga et ligagull og to ganger et poeng fra gullet.

På 32 sesonger har vi altså ikke vunnet halvparten av kampene i den øverste divisjonen. De fem siste sesongene i Premier League har lagene som ble nummer fire eller fem vunnet halvparten av kampene sine.

Det er der Citys nivå må ligge nå. Hvis ikke har vi tapt.

For mye står på spill.

Vi må regne med at:

1) De fleste ønsker å se moneybags City mislykkes.

2) De fleste hater oss (misunner oss).

3) Alle vil slå City.

Dette er en ny situasjon. City har lenge vært det litt ufarlige, litt sjarmerende laget, laget som kanskje hjelper en av de andre STORE ved å slå United eller Arsenal en gang iblant. City har vært et lag med supportere som mange synes litt synd på, fordi de aldri lykkes.

Det er slutt på dette nå.

Det er i grunn slutt på alt som var.

Selv Alex Ferguson har begynt å slenge dritt til City nå. Den honnøren har stort sett vært forbeholdt Arsenal (før), Chelsea (jevnlig) og Liverpool (nå). Men nå kommer det slenging om City. Benitez i Liverpool mener Ferguson er litt bekymret for City nå, mens han selv har slengt med leppa om klubben vår. Wenger har vært ute, Moyes høres ut som han hater City.

Vi har de fleste mot oss, men også noen med oss, de som liker at noen utfordrer firerbanden som har holdt Premier League som et lukket selskap i alt for lang tid.

Og – jeg har sagt det før – pengegalskapen startet verken med Chelsea eller City. Den startet med Premier League og Champions League, kunstig pengeinnsprøytning til – ja vel – de som hadde spilt seg inn i penga, men samtidig skapte det et skille som ble bare større og større jo flere ganger de samme lagene holdt seg på toppen.

Og det gjorde de – også – takket være penger til å forsterke laget.

Sånn fortsatte det, alle ville spille for de klubbene der pengene og trofeene gikk, naturlig nok, og dermed var spiralen så rask at nesten bare rike eiere i andre klubber kunne stoppe monopolet.

Det har City gjort. Og det er selvsagt galt.

Selvsagt.

Alt er galt når andre gjør det samme som du selv har gjort i 15 år.

Men kanskje Ferguson innerst inne er litt bekymret, over at den klubben han fikk skjelven av i 1989 og la seg på puta og tenkte «jeg føler meg som en forbryter» etter 1-5 på Maine Road, at han 20 år senere skal få oppleve marerittet igjen?

Poenget er at alle analyserer City for tiden, alle har en mening, men alle famler også, litt i blinde, fordi det er umulig å vite hva det blir av dagens City. Det kan – og det mener jeg – ende med alt fra 3.- 10. plass, det kan ende med pokal(er) – eller ende som det stort sett gjør: Med ingenting.

Men Mark Hughes har dårlig tid, veldig dårlig tid. Knivene vil være ute fra dag 1. Vi har kjøpt fem dyre spillere, og i øyeblikket er fem av dem usikre til ligastarten. Latterliggjøringen har allerede begynt hos enkelte.

City? Blir ingen ting nå heller…

Men skader eller ei: Hughes må levere nå. Hvis ikke er han ute før jul. Vinneren av Premier League har i snitt vunnet 26 av 38 kamper siden ligaen ble startet i 1992/93. Antall tap du kan tåle er i snitt fire – 4. Og på sikt er dette Citys definitive mål. Da vet vi at det ikke nytter å vinne 15 kamper som i fjor. Vi må opp på 20 minst. I fjor tapte vi 18 kamper. Det må ned på under 10 – kjapt.

Manchester City har ikke hatt en toppscorer i den øverste ligaen siden Francis Lee i 1971/72 (33 mål). Siden Premier League startet har Citys toppscorer i ligaen hatt 10 mål eller mer bare seks ganger. Og ingen har scoret mer enn 16 mål.

Også her må det forventes bedring, fra flere.

Manchester City var fem poeng fra bronsen i 1991/92. Det er det nærmeste vi har vært «noe» de siste 30 årene. Og det var siste gang det så ut som vi hadde et lag som kunne slåss med de beste. Vi manglet bare en spiller eller to…

Hørt den før?

Det er i hvert fall første gang på 20 år at jeg har grunn til å ha reelle forventinger til Manchester City.

Og det er da noe.

Det kan gå bra.

Og det kan gå til helvete.

Det vet vi, vi som følger City.

Vi gir oss aldri, for vi er Manchester City.

Lykke til med sesongen, alle blå.

 

PS! Bare for å ha sagt det med en gang: Årets drakt er nydelig, litt 50- og 60-talls. På en helgetur til Manchester nylig kjøpte jeg også overtrekksjakka. Vakker, den også.

Legg igjen en kommentar