Om kortidsminne, misunnelse, frykt og konklusjoner

Martin Andresen kunne reist til Rosenborg og vunnet seriegull når som helst på begynnelsen av dette tiåret, han hadde tilbud flere ganger. I stedet valgte han Brann. – Jeg klarte ikke se meg selv sittende ved siden av Roar Strand som vant sitt 17. gull, og virke så fryktelig glad for et seriegull, bare et av mange der oppe. Jeg ville heller prøve å bli historisk, sa Andresen til meg en gang da han forklarte valget sitt.

Tre sesonger senere vant han et historisk seriegull med Brann. Kanskje fikk han mer penger også. So what?

Poenget mitt er at det er lov å tenke annerledes, det er lov å gå mot strømmen og samtidig bli respektert for det. Derfor synes jeg Liverpools Rafael Benitez synker til bunns da han anklager Gareth Barry for å gå etter pengene – og dermed City.

For hva vet en mann som Benitez, som selv brukte fire år på å skjønne at ligagullet er viktigere enn Champions League for alle i Liverpool by, hva som foregår i hodet på Barry? Kanskje Gareth Barry ser – og håper – på å få være med på noe historisk, vinne noe med en klubb som ikke har løfta en pokal på 34 år? Hva vet vi om det, egentlig? Kanskje gikk han etter penga, kanskje ikke. Det skal uansett Benitez drite i. Han får heller fortsette med fingerspråket sitt på sidelinja og snuble i sin egen taktikk.

I Chelsea er de sure fordi City ikke respekterer et nei når det gjelder John Terry. Er korttidsminnet dårlig i London west? Ringer det et par bjeller hvis jeg roper ut navnet «ASHLEY COLE!» Jeg mener å huske at Chelsea hele tiden benektet at de var interessert i landslagsbacken, at de bare møttes for «smalltalk, at en overgang var ikke var noe tema i det hele tatt, og at Arsenal skulle ha respekt for at Chelsea ikke fikk lov å snakke med Cole. Det vil si helt til Cole plutselig ble presentert som Chelsea-spiller og Chelseas direktør Peter Kenyon sto der med lengre nese enn Pinocchio og rødere i ansiktet enn Ferguson etter 12 whiskey.

Michel Platini mener City ødelegger. Harry Redknapp mener han er sjanseløs mot Citys økonomiske muskler. Javel. Det er mye misunnelse nå, på Citys pengebinge som virker så enorm at selv Onkel Skrue ville hatt trøbbel med å svømme gjennom hele på en god dag. Og det er en redsel, en frykt fra de såkalt «fire store» for at de ikke lenger er de fire store, men kanskje heller de fire «ikke like store».

Jeg er ingen tilhenger av at penger styrer fotballen, og når du ser at det er færre og færre klubber som kan kjøpe spillere, så snevres spillet veldig inn til slutt. 10-12 lag i Europa kan kjøpe alt de vil, for fantasisummer, mens resten må selge. Det blir et klasseskille som ikke er sunt.

Men poenget mitt er at det er ikke verre at City er blant de lagene enn Chelsea. At City kan kjempe med Real Madrid om en spiller, men ikke Liverpool. Hva så? Er noen klubber hellige og kan gjøre hva de vil, hele tida, mens vi andre må se på? Til evig tid?

Chelsea hadde ikke opparbeidet seg noe tillit eller noe renomé før Abramovitsj kom inn med rublene sine og doblet alle overganger for å få tak i spillere. Er det noe bedre? Alle med penger kjøper for å få beste mulig lag. City gjorde det på 1970-tallet og mislyktes. Nå prøver klubben – igjen.

I min idealverden hadde Manchester City hatt et lag bestående av seks engelskmenn, to briter i tillegg, og maks tre utlendinger, jeg ville brukt så mange akademister jeg kunne og vunnet eller tapt med det. Men jeg er en fotball-romantiker, en dårlig teknisk utgave av romantikkens Johan Cruyff.

Men i den reelle verden er det ikke sånn Manchester City drives, det må jeg finne meg i, og det er ikke verre at vi kjøper og bygger et topplag med penger enn at Real, Barca, Liverpool, Manchester United eller Chelsea gjør det.

Fordi alle som har sjansen til det, de gjør nettopp det; kjøper de beste. Eller de de tror er de beste.

At det tar tid med Tevez på grunn av utrolig mange kompliserte kontrakter, det kan City leve med. Vi kan også leve med at Bayern München ikke like at vår klubb snakker med Lucio. Og vi kan leve med at Samuel Eto`o ikke har bestemt seg.

Kan Rafael Benitez leve med at Liverpool ikke har vunnet ligaen siden 1990, men snakker heller om Gareth Barry som heller valgte City som ikke har vunnet siden 1968?

Hvorfor ikke konsentrere seg om seg og sitt, ikke om hva alle andre gjør.

Jeg tror Benitez er redd for at City vinner ligaen før han selv får sparken i Liverpool.

Da skal jeg skåle – med Gareth Barry.

Legg igjen en kommentar