Mine 20 største fotballhelter

Noen kom – og forsvant igjen. Andre ble, og atter andre igjen ble bare større og større med årene. Alle har sine helter. Min erfaring er at det er lettest å dyrke heltene i en viss alder, kanskje 10-16 år er en viktig alder for heltedyrking?

Sånn var det i hvert fall med meg. Jeg ante – heldigvis – ikke at de fleste av dem drakk i bøtter og røyka askebegrene fulle. Naiv som jeg var, trodde jeg dette var spillere som bare trente og levde et stille liv utenom fotballen.

Da jeg i voksen alder skjønte hvor feil jeg hadde tatt, var det for sent. Heltene satt fast, og heldigvis for det.

Dette er ikke verdens 20 beste fotballspillere, men det er 20 menn som – på hver sitt ulike vis – har påvirket meg gjennom 40 år som menneske.

 

20. Jan Madsen. Den beste jeg spilte sammen med. Jan spilte sine to år som guttespiller på juniorlaget, heldigvis. To år på rad nådde vi 4. runde i junior-NM, og det var lett å se at unge Madsen kom til å nå langt. Så da jeg satset som journalist, reiste Jan fra Lillehammer, til Strømsgodset, videre til Bryne der han ble cupmester i 1987 og fikk en A-landskamp i 1988. Han minnet litt om en fremtidig Petter Rudi, lang, teknisk briljant og med stor målteft. En god kamerat den dag i dag.

19. Pål Vinje Simensen. Den jeg så mest opp til under oppveksten i Lillehammer. Stjerna på A-laget da jeg spilte på aldersbestemt. Hurtig, teknisk god og litt lat. Hadde nådd langt om han ikke var så hjemmekjær.

18. Svein Mathisen. Da jeg spilt ving på begynnelsen av 70-tallet, var Matta det norske forbildet. God til å drible, enda bedre til å snakke. Klarte å snakke seg ut av selv de merkeligste situasjonene. Hindret en slåsskamp en gang med det overraskende spørsmålet; «…og bilen går bra?»

17. Marco van Basten. Intervjuet han under EM i 1988, og han var en jordnær fyr og den beste målscoreren jeg noen gang har sett.

16. Nicky Weaver. Jeg forelsket meg i håndballredningene og reaksjonen hans da City var som dårligst på 90-tallet. Han virket bare som en likendes gutt, med et stort smil. Og feiringen av opprykket på Wembley i 1999 kan aldri bli gjort bedre.

15. Graham Rix. Ble overtalt av en kamerat av meg, som også var Arsenal-supporter, til å bli med til Highbury i 1979. Der traff vi Rix, og jeg kjøpte en såkalt «badge» med ansiktet hans på. Han var en slepen ving, akkurat det jeg digga mest på den tiden.

14. Alan Hudson. Den mest overlegne engelske spilleren jeg har sett. Gikk stort sett ned og henta ballen hos keeper hver gang, fordi han ikke stolte på at keeper eller forsvarere kunne håndtere den. Og med rette… Fikk bare to landskamper for England, men de endte 5-0 og 2-0…

13. Tommy Caton. Den første City-spilleren som var samme årgang som meg selv, og dermed ble han litt spesiell. Spilte fast på laget som 16-åring og er det største forsvarstalentet City har hatt. Det var tungt den dagen jeg leste om at han var død, bare 30 år gammel, etter at karrieren lenge hadde tatt feil retning.

12. Shaun Wright-Phillips. Den eneste spillere siste 10 år som har fått meg i skikkelig godt humør; smilet og spillestilen. En ekte City-helt som ikke ble mindre da han returnerte til klubben etter tre sesonger i Chelsea.

11. Rodney Marsh. Ved siden av Kinkladze, den største entertaineren City har hatt. Og den første jeg hadde bilde av på veggen hjemme. Kunne gjøre alt med en ball, og var morsom utenfor banen også.

10. Ronald Koeman. En midtstopper som ikke var midtstopper likevel. Hadde æren av å treffe ham under EM i 1988, og han satte til og med opp drømmelaget sitt for meg… Var forut for sin tid og den eneste forsvarsspilleren som ble toppscorer i Europa en sesong. Skjøt hardere enn alle andre og hadde en pasningsfot som ingen andre.

9. Erik Mykland. Jeg har kjent Myggen i 15 år og han er en unik person, en mann med masse tanker om mye rart i det lille hodet sitt. Og selvsagt en briljant fotballspiller som har kanskje det beste fotballhodet jeg har sett. En arbeidsom Eyal Berkovic. Jeg anbefalte Myggen til City-manager Brian Horton i 1994, men fikk til svar at det ikke var interessant. Et år senere fikk Horton sparken.

8. Georgi Kinkladze. Både Myggen og min favoritt hos City i nyere tid. På sitt beste var han bedre enn Maradona til å passere spillere. Ingen hadde en så «dead stop» som den tidligere ballettdanseren fra Georgia da han kom i full fart og bråstoppet mens resten bare forsvant videre. En som gjorde oss glade på det triste 90-tallet.

7. Dave Watson. Så ut som en blanding av en rocker og en leiemorder og tok ingen fanger på de 90 minuttene på stadion. Watson var forsvarskongen og den beste stopperen City har hatt de fire siste tiår. Headet en murstein om noen kastet en i været og hadde spenst som en høydehopper.

6. Colin Bell. Min første City-helt, og på konfirmasjonsbildet mitt er ikke det vanskelig å se. Sveisen var helt lik, alt hår hang rett ned og ble klipt av etter en bolle. Citys beste spiller fra 68-76. Heldigvis har jeg møtt ham – og fått autografen.

5. Dennis Tueart. Overtok etter Bell som City-helten fremfor noen, og siden jeg spilte ving selv ble det Dennis for alle penga. Jeg gråt og jublet da han brasset inn seiersmålet på Wembley i 76, og jeg gråt da jeg måtte ta ned bildet av han fra veggen da han ble solgt nøyaktig to år senere. Et bilde av Dennis og meg henger på kontoret mitt. Det ser ut som jeg er faren hans.

4. Mike Channon. Det utrolig skjedde; Min klubb kjøpte min favorittspiller. Da jeg leste i VG på Kielferga sommeren 1977 at City hadde kjøpt Channon hoppet jeg nesten over bord. Det var ikke til å tro. Jeg hadde alltid digga Channon, vindmøllefeiringen hans, det flagrende håret og fart og scoringer for Southampton og England. Han lyktes ikke i City, men fikk da veivet med armene etter scoringer mot United og Liverpool.

3. Kevin Keegan. Min første fotballhelt, og en som har fulgt meg hele livet. Keegan og fotballkort. Sånn startet det hele. Og heldigvis har jeg møtt ham og pratet med ham flere ganger. For en fyr, for et menneske og for en personlighet. Jeg er glad jeg vokste opp under Keegan. Også på bildet med han ser det ut som jeg er faren…

2. Peter Barnes. Overtok som helten da Tueart ble solgt. Og ble enda større. Nok en ving, en jeg lærte masse av ved å studere. Han styrte kroppen med armen, en slags balansestav som han brukte når han tok de små fintene sine for å passere motstandere. Jeg husker jeg øvde hver dag på en liten vridning Barnes gjorde med venstrefoten – i fart – for å ta bort backene. En diger poster av ving-Peter fulgte med meg på ferien 1978, og jeg hang opp bildet med tegnestifter på alle hotellrom vi overnattet på. Jeg skrev engelsk-eksamen om Barnes i niendeklasse og fikk karakteren S. Det var en stor dag da jeg endelig traff ham for noen år siden. Nå har jeg nummeret til favoritten min på telefon…

1. Johan Cruyff. Verdens beste fotballspiller gjennom tidene, større enn Pelé, Maradona og alle andre. Kanskje har det med alderen min da han var på høyden (11 år), kanskje har det med typen. Cruyff kunne alt, selv om han røyka 40 om dagen. Var kaptein på verdens beste landslag, som tapte VM-finalen i 1974. Vant E-cupen tre ganger med Ajax, valgt til årets spiller i Europa tre ganger og har fått en finte oppkalt etter seg. Hadde så retningssans at han styrte bussjåførene til riktig sted, selv i byen han aldri hadde vært. Like god som trener, og har aldri gitt seg på måten å spille fotball på: «Har du ballen i laget, så kan aldri motstanderen score.» Altså stikk motsatt av Drillo.

Takk for oppmerksomheten.

Legg igjen en kommentar