Citys 60 verste spillere, del 3.

Her følger tredje og siste del i serien «hva f… gjorde jeg i City?». Mine 20 største antihelter er som følger:

20. Jonathan Macken – fortsatt et kjøp som jeg ikke forstår noe av, mer enn sju år senere. Keegans lag var i realiteten klare for opprykk, samtidig som manageren visste at han var nødt til å kjøpe en topp angriper etter opprykket. Likevel hentet han Macken, for fem millioner pund, som en mellomløsning. To mål på 43 kamper i Premier League ble det. Han var treg, dårlig foran mål og fant aldri ut av verken lagkamerater eller seg selv.

19. Alan Kernaghan – Brian Hortons superkjøp av en midtstopper, for 1,6 mill. pund i 1993. Spilte 24 kamper den sesongen – og var med å vinne en kamp. Fortsatte trenden, og vant bare tre av de 45 ligakampene han startet for City totalt. Det trenger ikke ha vært bare hans feil. Men når jeg tenker meg om så var det nok det. Treg og utilpass hele veien.

18. Carl Shutt  – nok en spiller hentet inn av geniale Horton, på lån fra Birmingham i 1994. Hadde vært god for Leeds en gang, men det var lenge siden. Tiden hadde løpt fra Shutt, og teknisk var han på nivå med Olivier Occean. Fikk seks sjanser på topp for City, men scoret selvsagt ikke. I desperasjon hentet Horton Walsh og Rösler i stedet. Det reddet City fra nedrykk.

17. Martyn Margetson – var utrolig nok i City gjennom hele 1990-tallet. Den dårligste keeperen jeg har sett i ei City-trøya, virka usikker uansett hva som skjedde rundt ham. Høyt nivå på kun en ting: Tabbene. Var «fast» på laget i to sesonger, 1996/97 og 1997/98, kanskje de to verste sesongene vi har hatt. Forteller alt om keepersituasjonen mellom Coton og Weaver.

16. Ged Brannan – kjøpt omtrent samtidig med Kevin Horlock, og Brannen fikk virkelig Horlock til å se super ut siden han selv var så elendig. Traff knapt med en pasning på en drøy sesong og ble solgt videre for halvparten av det han ble kjøpt for. Tabbekjøp av Supermann Clark.

15. Nigel Clough – var aldri rask i beina, men i Liverpool og Forest hadde han et kvikt hode og scoringsstøvlene på. Men med en gang han ankom Maine Road, for halvannen million pund i 1996, var det som om han ble lobotomert. Alt var glemt, bortsett fra evnen til å ringe kontofonen. Den ringte han lenge etter at han var ferdig i klubben. En av de største skuffelsene i en City-drakt.

14. Martin Phillips – en klassiker. Lansert av Alan Ball som Englands første «10 mill. pund-spiller» da han ble kjøpt for 500 000 pund fra Exeter rett etter jul i 1995. Startet tre kamper på to sesonger, hadde stein i skoen i alle tre og ble solgt til Portsmouth for en tiendedel, 50 000 pund. Må ha vært tidenes sitat-bom fra Ball. Og han hadde mange.

13. Wayne Clarke – det verste av alle Kendalls signeringer fra Everton i 1989/90. Ligna på broren, Alan, utseendemessig. Men det var også alt. Der Alan scoret for Leeds, skjøt Wayne utenfor i City. Klarte to mål på to og en halv sesong, og irriterte supporterne ved å stenge for helten Clive Allen. Irriterende spiller.

12. Carl Bradshaw – fikk fem kamper i 1988/89, uten hell. Kom fra Sheffield Wednesday og dro videre til Sheffield United. Kanskje han var fargeblind eller ordblind. Nok en spiller som forlot City uten at noen egentlig husker hvem han var og hva han gjorde der.

11. Bobby Shinton – et av katastrofekjøpene til Malcolm Allison i 1979. Han kom sammen med Michael Robinson, og jeg var på Maine Road og så de to spille fotballtennis rett etter de ble kjøpt, sommeren 1979. Det var ikke noe pent syn. Så ut som han hadde hatt beina i fryseren før han gikk ut på banen. Jeg kunne fint ha deltatt selv, for å si det sånn. Fant aldri ut av det, støvlene ble for store og Shinton ble solgt igjen like raskt som han kom.

10. Vicente Mathias Vuoso – nok en merkelig historie. Litt Glauber Berti light. Ble kjøpt – usett selvsagt – fra Sør-Amerika for 3.5 mill pund. Anbefalt av Uniteds Diego Forlan, og Keegan trodde Vuoso var like god. Det var han ikke. Spilte ikke en kamp for Citys A-lag, tross noen opptredener på benken og ble solgt igjen så fort noen ville ha ham. Det tapte klubben 2,5 mill pund på.

9.  Gerry Creaney – en byttehandel med Paul Walsh (pluss 1 mill pund – for Creaney!) midt på 1990-tallet. Av Alan Ball selvsagt. Var tjukk og dårlig og var en katastrofe av en spiss som ikke lagde noe annet enn gode historier om vekten hans men han var på Maine Road. 19 kamper og fire mål på tre sesonger. Så vidt City fikk gitt han bort gratis til slutt.

8. Jason van Blerk – morsomt navn, elendig spiller. Mange ble kjøpt på loppemarked i City i denne tiden, dette var en av de verste. 19 kamper i katastrofesesongen 1997/98  som back og midtbanespiller – før han ble solgt igjen tilbake til WBA.

7. Michael Frontzeck – hørtes ut som en biltyv, og ville trolig gjort det bedre i bilbransjen enn i City-drakten. Den dårligste backen jeg har sett  i Citys historie. Kom som landslagsmann fra Borussia Mönchengladbach. Dro som en ferdig mann til Freiburg halvannen sesong senere.

6. Christian Negouai – frontet av Keegan som den nye, store midtbanespilleren da han kom fra belgiske Charleroi i 2001. Mulig han var stor, men god var han i hvert fall ikke. Kort oppsummert så scoret han et mål med handa, ble utvist etter bare sekunder i en kamp – og var ellers ikke på banen. Senere var han heller ikke god nok for Aalesund. Say no more.

5. Mike Quigley – hadde de største tømmerstokkene av noen bein jeg har sett. Steve Redmond sine så ut som fyrstikker i forhold. Slo gjennom sammen med Garry Flitcroft, men var helt sjanseløs på dette nivået. Fikk sine sjanser av Reid, men ble løpt fra og over hver gang – og ble bare fjernet fra stallen til slutt.

4. Sammy McIlroy – en stressete spiller fra Manchester United som var over høyden for lengst da han ble kjøpt av Billy McNeill i 1986. Hadde vært brukbar, med stor løpskapasitet, i sine yngre dager. Men nå var det ingen ting igjen. Hadde en touch som gjorde at alle andre så gode ut. Fikk 12 kamper på en sesong og ble sendt videre til Bury.

3. Tony Cunningham – skulle være det nye store spisshåpet da McNeill kjøpte han foran 1984/85. Åpnet med scoring. Så kom det en scoring til – på de 17 neste kampene, og tålmodigheten var slutt. Var nok et talent, men så helt hjelpeløs ut i Citydrakten. Iblant så det ut som det var hans første sesong med fotball. Stakkars mann.

2. Dragoslav Stepanovic – et mysterium av en fotballspiller. Malcolm Allison kvittet seg med klippen Dave Watson, som han sendte til tysk fotball. Han erstattet han med en mann – for samme prisen – som ikke skjønte følgende: Hvordan han skulle spille, heade, lese spillet eller lede andre. Med andre ord: Krise. På de seks første kampene slapp City inn 12 mål, med Steppy som the leader. Han fikk 13 kamper den sesongen, og så fikk han én kamp sesongen etter. Da slapp City inn fire. Da var det morna. En av Allisons største tabbe. Og han gjorde mange.

1. Steve Daley – Allisons største tabbe. I fohold til kvalitetene hans, så mener jeg den dag i dag at Steve Daley er det største feilkjøpet i engelsk fotball gjennom tidene. Han er langt fra den dårligste spillere som har satt sine bein på Maine Road, men han blir likevel den verste fordi han oppsummerer hele Allison og hans feilkjøp; Daley var verd ca 350 000 pund, som engelsk B-landslagsspiller da Allison og/eller Peter Swales hadde dårlig hørsel og trodde Wolves sa 1 467 500 pund, i september 1979. Det betalte de. Et høreapparat hadde vært billigere. Et drøyt år senere var Daley verd – akkurat 350 000 pund – da han ble solgt videre. Jeg er blitt fascinert av Daley, spesielt fordi han har brukt overgangen og oppstyret og det negative til noe positivt: han bruker det for det det er verd når han i dag reiser rundt og holder middags-taler. «Hello, I am Steve Daley – and I was crap.»

Det var lista. Jeg sender også en skeptisk takk til følgende såkalte talenter som fikk sjansen på 1990-tallet, men som jeg ikke vet/kan nok om til å dømme, men som fikk spille i den dårliste perioden i Citys moderne historie: Scott Thomas, David Morley, Rae Ingram, Nicky Fenton, John Foster, Chris Greenacre. I tillegg var heller ikke Lee Crooks, Steven Jordan, Lee Croft eller Willo Flood noe å spare på. Men terskelen er litt høyere når det gjelder egenproduserte spiller, derfor stopper jeg der.

Takk for interessen, alle sammen.

Legg igjen en kommentar