Citys 75 beste spillere, del 4.

Her fortsetter den uoffisielle kåringen av de 75 beste City-spillerne de siste 40 år:

30. Paolo Wanchope – en av de mest fascinerende spissene jeg har sett i ei City-drakt. Jeg så hjemmedebuten hans mot Sunderland i 2000, da han scoret tre og var et helt angrep alene. Mye plaget med skader, men på sitt beste en spiss i den absolutte toppklassen. Uforutsigbar, men samtidig så stor, sterk og målfarlig at han ofte satte de andre i skyggen.

29. Paul Power – den mest stabile spilleren på City fra 1978 til han dro til Everton og ble seriemester der i 1987. Kaptein i finalen i 1981, og Power scoret to av de flotteste City-målene i den perioden, et soloraid fra egen halvdel mot AC Milan på San Siro i UEFA-cupen i 1979 og vinnermålet i semifinalen i FA-cupen i 1981. Like god både som back og på midtbanen.

28. Shaun Goater – scoret mål. Hele tiden. Ingen har scoret flere mål for City innenfor 16-meteren enn Goater gjorde fra 1998-03. Så klønete og komisk ut i perioder, men du verden for et hjerte av gull – og en egen evne til å få ballen i mål, iblant så det tilfeldig ut, andre ganger var det ren og skjær avslutningsteknikk og ikke minst plasseringsevne av høy klasse som førte ham til mål.

27. Sylvain Distin – stilfull midtstopper, med fart og hodespill av høy klasse. Fikk kanskje ikke nok anerkjennelse på sine fem sesonger i City, men var mannen som – blant annet – gjorde Richard Dunne trygg og god. Viste også hva han kan offensivt iblant, med raid som tok ham til scoringer og målgivende pasninger. Han burde gjort det oftere.

26. David Phillips – Billy McNeills beste kjøp på midten av 1980-tallet. Meget anvendelig, undervurdert – og god. Skjøt fra distanse og sørget omtrent alene for at City rykket opp igjen i 1985. Kunne spille både back og på midtbanen, og er et av Citys beste kjøp gjennom tidene. Ble dessverre solgt til Coventry, der han ble cupmester i 1987.

25. Gerry Gow – fighteren. Akkurat da City trengte det som mest, kom Gow med bart, krøller og en vanvittig taklingsstyrke, fra Bristol City i 1980. Tok kommandoen i et ungt City-lag, som sårt trengte ledere. Men Gow kunne spille også, og ikke minst kunne han skyte. Sterkt delaktig i at City kom til finalen i 1981. Dessverre mye plaget av skader, og det ble med én sesong.

24. Kazimierz Deyna – rett mann, feil tid. Kom som polsk landslagskaptein til City i 1979, med over hundre landskamper. En av 1970-tallets beste spillere i hele Europa, og viste i mange kamper med City hvorfor. Sterkt delaktig i at klubben vår klarte seg i 1980, da nedrykk første gang virket nær på mer enn 15 år. Hadde dessverre for dårlige spillere rundt seg, mistrivdes og forsvant igjen da John Bond tok over høsten 1980.

23. Paul Stewart – var bare fantastisk for City i en drøy sesong, for det meste på nivå to. Kom som ukjent unggutt fra Blackpool, og dro som en av Englands dyreste spillere da Tottenham kjøpte ham en drøy sesong senere. Scoret mål for moro skyld, i et av de mest underholdende City-lagene i moderne tid. Fant tidlig tonen med Imre Varadi, Paul Simpson og David White. Og lagde mye moro på Maine Road.

22. Mike Doyle – han som hatet United mer enn kanskje noen annen City-spiller gjennom historien. Meget elegant spiller, som gikk fra midtbanen til midtforsvaret med stort hell og fikk seg etter hvert fem fortjente landskamper på siste halvdel av 1970-tallet. Tøff som få, og med et blått hjerte. Løftet Citys siste pokal, i 1976. Har fem gull og to sølv i samlingen sin.

21. Brian Kidd – målgarantisten. Et superkjøp av manager Book i 1976. Scoret 57 mål på snaut tre sesonger, før han ble – feilaktig – solgt til Everton. Fungerte perfekt sammen med Joe Royle og Dennis Tueart på topp, og fortiden hans i United (vant Serievinnercupen med dem i 1968) ble raskt glemt på Maine Road.

20. Alan Oakes – den stødige. Når du spiller fast for City i 17 sesonger og vinner alt som er, så er det noe spesielt ved deg. Problemet til Oakes var at han ikke hadde det ekstraordinære, han gjorde bare jobben sin dag ut og dag inn, noe som kanskje gjorde at han ikke fikk landskamper for England. Flest klubbkamper for City gjennom tidene.

19. Niall Quinn – ved siden av Coton var Quinn Howard Kendalls beste kjøp. Mangler bare fart, ellers hadde han alt. Bedre på bakken enn mange trodde, og scoret mange spektakulære mål. Fortsatt den siste City-spilleren som har scoret 20 ligamål i den øverste divisjonen (1990/91). Dannet et fryktet raradpar med David White i tre sesonger (91 mål til sammen). Han også skrevet den beste fotballbiografien jeg har lest…

18. Peter Barnes – syns du Robinho er fintesterk? Peter Barnes var bedre. Han hadde en balanse som fikk selv de mest erfarne forsvarere til å gå på ræva, der Barnes fintet og fintet – og drillet engelske backer etter tur. Ble sammenlignet med legenden Stanley Matthews på sitt beste. Var nok noe ujevn, men fikk 22 landskamper for England og var en entertainer av de store.

17. Paul Lake – ingen vet vel hvor god Lake kunne blitt. Det vi vet er at han allerede var Citys beste fotballspiller i en alder av 22 år, og på den tiden var City blant Englands 5-10 beste lag. Var så fotballklok at han like gjerne spilte back som spiss, men likte seg best på midtbanen og i forsvaret. Ble dessverre skadet tidlig, og tross flere forsøk på comeback la han til slutt opp i 1995.

16. Eyal Berkovic – en bedre boksåpner skal du lete lenge etter. Så åpninger andre ikke fikk med seg ved videogjennomgangen etter kampen en gang. Et overblikk som er sjeldent, og akkurat den kreative kraften City trengte da det så som mørkest ut etter nedrykket i 2001. Scoret også flotte mål, men ble sur på Keegan og fadet ut akkurat da han skulle vist sin storhet. Dessverre.

forts. følger…

Legg igjen en kommentar