Da City var i tittelkampen

April nærmer seg slutten, og tittelkampen i England tilspisser seg. Tenk om vi en gang, en eneste gang, kunne få oppleve en vår da vi, City-supportere, var med helt der oppe, med sjansen til å vinne ligagull?

Jeg har opplevd det én gang. En eneste gang. Og ingen City-supportere under 40 år har fått oppleve det hittil.  Det er synd, for det er jævlig moro. Jeg husker det som det skulle være i går.

Sesongen var 1976/77. Det var lenge før alle kampene ble sendt på TV, og Tippekampen ble for det meste sendt fra Midlands, noe som skapte mange norske supportere fra Stoke, Wolverhampton og Derby County.

Da var det engelsk radio som gjaldt. Hver lørdag satt jeg med ørene inni radioen, med City-skjerf rundt halsen og fulgte sendingene. Det var umulig å snakke til meg. Alt annet ble bare skjøvet vekk.

Citys kamper ble ofte sendt live, etter pause. Før pause var det bare oppdateringer fra alle kampene, med innslag fra de viktigste. Jeg husker den klassiske lagoppstillingen som ble lest opp da kommentatoren sa at han satte over til, for eksempel Manchester City-Ipswich: «For City…Corrigan….Clemtents, Doyle, Watson and Donachie… Power, Owen and Hartford…Kidd, Royle and Tueart.» Det var stort sett den samme hver gang. Og det funket som bare det. City holdt tett, hadde fire landslagsspillere av fem bak der, Englands kanskje beste midtbanespiller pluss to lovende unggutter, og en angrepsrekke som bøttet inn mål.

I tillegg kunne vi sette inn Peter Barnes, for å lag litt helvete hvis spillet gikk i stå.

Og da det nærmet seg slutten av sesongen var City fortsatt med, som de hadde vært hele sesongen.

Etter å ha vært ubesiret i 17 kamper fra oktober til februar, kom smellen. Borte mot Bristol City. Men City ga seg ikke, slo en av de andre titteljagende lagene, Ipswich på Maine Road – og hadde gode muligheter til ligagull før de dro til Anfield 9. april – og tapte 2-1. Men fortsatt var ikke kampen slutt. City reiste seg med tre strake seirer, og først 30. april skjønte jeg at dette neppe kunne gå.

I en katastrofe av en kamp, ble det 0-4 borte mot Derby County 30. april. Jeg gråt mine bitre tårer – og rev i stykker noen bilder av Derby-spillere fra veggene (alle veggene på rommet var dekorert med engelske spillere).

City avsluttet sesongen med stil, fire kamper til uten tap, – og var et poeng bak Liverpool til slutt. Men sesongen endte i Derby.

City tapte bare én hjemmekamp hele sesongen (mot United, selvsagt) og hadde respektable 7-7-7 borte. Det var en sterk sesong, selv om det ble bare nesten til slutt. Kanskje tapte vi tittelen på et selvmål hjemme mot Liverpool i sluttminuttet i desember (endte 1-1).

Likevel; å få være med, oppleve, en ligainnspurt med laget ditt som gullkandidat en hel sesong, det er ubeskrivelig. Det må det ha vært, siden jeg fortsatt husker det så godt, 32 år senere.  Jeg var 14 år og fullstendig hekta. Alt handlet om en fotballklubb, spillerne og historien, om fotballkort og om en bok som jeg skrev og limte inn alt jeg fant om City.

Kampene på engelsk radio den våren var en lidelse – og en glede. På mange måter er det verre enn på TV, fordi du selvsagt ikke ser, men føler minst like mye. Du ser kampene i ditt eget hode og via en mann som forteller. Det var en utrolig opplevelse.

Seiersmålet til Englands beste midtstopper på 1970-tallet, Dave Watson, mot Ipswich var en heading etter corner. Jeg har aldri sett scoringen, men den er den flotteste jeg likevel vet om. Jeg tror headingen var fra 25 meter.

Det følte i hvert fall sånn. Jeg hørte ikke annet enn jubel og hyling på radioen i flere minutter etterpå, så kom stemmen gjenneom «Watson!!!!!!, with a header!!!!»

Jeg håper alle dere får oppleve dette en gang, at laget vårt er med der oppe, at vi ser laget vårt sloss om et ligagull.

En gang.

Det er lov å håpe.

I dag; Everton. Siste seier borte mot «Liverpools nummer to» kom så langt tilbake som i første sesong av Premier League, 1992/93. Mike Sheron (2) og David White scoret og City vant 3-1 under Peter Reids ledelse. Siden den gang:

10 kamper. 0-4-6. Målforskjell: 6-14.

Ingen god statistikk å ta med seg til dagens kamp på Goodison Park.

God kamp, alle sammen.

Selv ser jeg Molde-Viking.

Dessverre.

Legg igjen en kommentar