Når lederen ikke evner

Helt siden i fjor sommer har jeg fått en drøss med spørsmål fra de fleste hold og miljøer – om Mark Hughes. Jeg har stort sett vært vag i svarene mine, mest fordi jeg ønsker å vurdere over en lengre periode enn noen måneder.

Andre får ta seg av de kjappe konklusjonene, derfor har jeg aldri kastet meg på verken Hughes out- eller Hughes in.bølgen.

Men da jeg tok på meg City-jakka mi og tuslet hjem fra Bohemen litt før klokka 23 torsdag 16. april, hadde jeg igrunn fått litt nok av hele fyren. Etter en ny frustrerende kveld pleier jeg å få nok av hele City. Men akkurat denne kvelden mener jeg faktisk at det var Mark Hughes sin feil at vi ikke er i en semifinale i Europa for første gang siden 1971.

Fyren klarer faen ikke lede et lag, langt mindre ta riktige avgjørelser. Hvorfor skal jeg – en 46 år gammel sportsjournalist – se bedre hva som bør gjøres i både laguttak og disponeringer underveis enn han som er betalt 20 ganger så mye for å lede den klubben jeg elsker?

Jeg ankom Bohemen med et snev av håp, med drakt på kroppen og et realistisk syn og et smil om munnen.

Fordi jeg så så mange av kameratene mine, de som virkelig fortjener en finale eller en opplevelse. De som fortjener det mer enn både Mark Hughes og Micah Richards.

Lagoppstillingen kom. Ingen Shaun Wright-Phillips. Det var det første slaget. Caicedo på topp. Der kom slag nummer to. Jeg sank sammen i sofaen, slo av en prat med kjente og så spillerne komme på banen, ledet av en Richard Dunne som alltid ser bekymret og tankefull ut.

– Hver gang jeg ser Caicedo så tror jeg det er Emile M`penza som har lagt på seg, hørte jeg en si.

Det var faen så sant. Fyren er jo sjanseløs, tenkte jeg. Det er fint med muskler, men ikke bare muskler. Hjerne og teknikk og fart er heller ikke så dumt.

Kampen startet. City virket nervøse, det normale så ut til å skje; kun tilfeldigheter skapte angrepsspill.

Så scoret HSV.

Selvsagt.

Sett alt før, tenkte jeg. Som vanlig. Det ble stille rundt meg. Triste City-ansikter prøvde å tenke på noe annet. En pils til, kanskje? En lurte kanskje på meningen med livet.

Men egentlig spilte det ikke all verdens rolle; tre mål måtte vi trolig ha uansett. Samtidig satt jeg og lurte på følgende; hvor lang tid har Caicedo brukt på å lage de flettene? Kanskje han heller burde øvd på avslutninger.

Jeg holdt hardt på emblemet på drakten min. En tøvete greie jeg prøvde en gang, med hell mot Arsenal. Men litt overtroisk er jeg, så emblem-knuging ble tingen denne kvelden.

Straffespark!

Det var det da slett ikke, men dommeren blåste uansett – for City. Jeg mente jeg sa Elano skyve Robinho så langt bort han klarte, før han satte fart – og scoret sikkert.

1-1. Her var det håp. Det var det jeg visste.

Men med Richard Dunne på banen, visste jeg samtidig at det ble enten eller; superkamp – eller suppekamp. Og i kveld var det suppe, det så jeg tidlig. Først en feil takling, deretter en ny bom – og til slutt gult kort. Selvsagt. Måtte komme. Han så helt overrasket ut, som alle fotballspillere gjør da dommeren blåser mot de mest opplagte ting.

Men selv med gult kort, fortsatte Dunne med feil timing på taklingene, og etter to nye – uten kort, så jeg at dommeren, minuttet før pause, klart sa fra til Citys kaptein; nå er det nok, en til nå – og du åker ut.

Det regner jeg med at Mark Hughes så også. Jeg regner i hvert fall med at noen av Citys ledere så det, eller at Dunne i det minste fortalte Hughes hva dommeren hadde sagt og vist med fingrene sine.

Mens jeg tok en røyk utenfor Bohemen i pausa, sa jeg til de som gadd høre: – Nå er det jo helt fullstendig opplagt og logisk at Dunne ikke kommer på banen i 2. omgang. Ellers blir vi ganske sikkert redusert til 10 mann.

Jeg så på dette som selvsagt, som en ansvarlig leders ansvar. Det er klart Dunne ble tatt av. Hughes var da ikke dum.

Det første jeg så da jeg returnerte til stolen min var – Richard Dunne på  vei ut.

Hvordan er det mulig å være så korka i hodet? Ikke har han dagen, alle taklingene treffer feil. Og han har allerede gult kort. Ikke er han viktig for laget heller, når han er i dette slaget som i dag, så hva er egentlig problemet?

Jeg rakk ikke tenke tanken ferdig før – Caicedo! Den utskjelte gjennom hele omgangen, fikk endelig stokket beina og scoret et vakkert mål. Så der var vi da, plutselig, bare et mål unna ekstraomganger. Som jeg faktisk hadde spådd. Og nå spilte City sånn jeg vet de kan, med så mange gode fotballspillere. Problemet er at de vi regner som våre konkurrenter, de spiller sånn i 80 prosent av kampene sine. City gjør det i 20 prosent.

Av en eller annen merkelig grunn, som det bør forskes grundig på for å finne årsaken til.

Men nok om det, City presset og presset, Elano for liten og stor skjøt nok et frispark i stolpen. Caicedo var tilbake til gamle takter, med forsøk på personlig rekord i antall offsider – og over et åpent mål fra fem meter. Men han rakk å score en gang til, til vill jubel fra oss inne på Bohemen. Vi må ha følt det litt som Alex Ferguson da Tevez skjøt over for åpent mål mot oss i fjor; vi jublet for tidlig. Målet ble korrekt annulert for offside.

En gjeng City-supportere følte seg litt dumme. Men vi latet som ingen ting. Og håpet på nye muligheter.

De kom.

Til og med Robinho holdt på å score, men akkurat da vi skulle sette inn nådestøtet, nettopp da tyskerne begynte å bli kjørt; Da satte Richard Dunne inn nok en feiltimet takling.

Og da burde verken han eller Hughes ser overrasket eller skuffet ut. De ba jo om det. Begge visste at en liten feiltakling fra Dunne, så var det over og ut. Så med et kvarter igjen å spille, så var City 10 mann.

Og vi kom oss aldri helt etter dette, selv om Micah Richards hadde ryggsekk og stein i skoen da han skjøt 128 meter over mål, alene med keeper.

Jeg tror jeg skulle klart meg bra i en niksekonkurranse med Dunne og Richards, forresten.

Så tilbake til utgangspunktet mitt; det gikk selvsagt ikke. City reddet på en måte æren og, ja, vi spilte en god 2. omgang. Men det skulle da bare mangle, med 48 tusen på tribunen, sen kveldskamp og absolutt alt å spille for. Selv City-spillerne prøver det de kan da.

Så vi kikket litt i golvet og smilte litt til hverandre inne på Bohemen. Nok en sesong hadde gått, uten at vi fikk være med på noe.

Og det bryr oss. Vi får fysisk vondt av dette.

Men ikke Mark Hughes. Han skjønner ikke hvordan han skal lede et lag, hvordan han skal sette sammen et lag, hvordan han skal coache fra benken. Han ser bare sur og sint ut. Og det hjelper ikke stort.

Det er mulig han har en plan, men jeg ser den ikke. I Blackburn og med Wales klarte han i hvert fall organiseringen, spesielt defensivt. I City renner det inn, ikke klarer han å bruke brasilianerne skikkelig. Ikke finner han den rette spissen. Ikke finner han ut av alle de defensive midtbanespillerne sine.

Han finner stort sett bare Richard Dunne, og sammen tok de to fra oss den siste smulen denne sesongen; UEFA-cupen.

Jeg vet ikke hvor mye mer han skal ta fra oss, før han har gjort nok ugagn. Jeg vet ikke om det hjelper å bytte arbeidsleder for denne gjengen – igjen. Jeg har sagt det før; du kan putte en sau, eller en Georg W. Bush med lagoppstillingen opp-ned i managerstolen; det blir same shit, new wrapping.

Citys managerstol er elektrisk. Inntil noen slår av strømmen så tror jeg tabbene vil fortsette. Jeg håper jeg tar feil, men jeg klarer i øyeblikket ikke å se at dette kan bli bra.

Kanskje tar jeg feil.

Men Richard Dunne hadde jeg plukket av i pausen. Det gjorde ikke Hughes. Der tok han feil. Og jeg hadde rett.

Det er ikke etterpåklokskap.

Det er faktisk godt lederskap.

Og det hadde ikke Mark Hughes.

Ikke denne gangen heller.

Legg igjen en kommentar