Topplag? Hvilket topplag?

Bill Shankly sa en gang at hvis du blir nummer to så er du ingen ting. Alt handler om å vinne. Men det tar tid. Nils Arne Eggen sier det enkelt; den som vinner… den vinner. Og omvendt. Men TTT – ting tar tid. Ikke minst i vår klubb.

Manchester City har ikke noe vunnet på 33 år, så hvordan kan det da forventes at vi i det hele tatt blander oss inn i noe som kan vinnes? Først må klubben få en slags form for stabilitet, ikke bare på lederplan. Men Manchester City må knekke ligakoden først. Og det har klubben egentlig aldri gjort.

Vi er skuffet over at Manchester City ikke ligger høyere på tabellen. Ja, ut fra the usual suspects, penger og spillerstall, så burde vi ha vært høyere, kanskje så høyt som seks.

Men det burde også klubber som Newcastle og Tottenham ha gjort jevnlig de siste 20 årene. Likevel gjør de ikke det. Fordi det finnes ingen kultur for å vinne mer enn én kamp på rad i disse klubbene. Og sånn har det alltid vært i Manchester City – spiller en kjempekamp en uka og ryker 6-0 uka etter. Selv ikke i The Glory Days – fra 1967-72, var det noe annerledes. Etter ligagullet i 1968, startet City neste sesong med å vinne EN av de ni første seriekampene. Etter 19 kamper hadde klubben bare fire seirer. Det var faktisk bare ni poeng til nedrykk da sesongen var slutt.

Siden 2. verdenskrig har Manchester City FC hatt 19 topp 10-plasseringer. 63 sesonger er det, og det skjer altså sjeldnere enn hver tredje sesong at City er inne blant de 10 BESTE. Går vi enda tettere på toppen, så har ikke klubben vært blant de fem beste mer enn åtte ganger. Og ustabile som vi har vært, så har vi kun vært på topp fem i to påfølgende sesonger TO ganger. På 63 sesonger. Og siste gang var for 17 år siden.

Likevel ropes det om Champions League.

TTT. Ting tar tid.

Mange tror at Manchester City var et topplag under Joe Mercer og Malcolm Allison fra 1966-73. Det er nok en falsk sannhet. City var mer et «kultlag», som var i fem cupfinaler fra 1969-76. Men i ligaen under Mercer/Allison var det – som alltid – ustabilt.

15. plass i 1967.

Seriegull i 1968.

13. plass i 1969.

10.plass i 1970.

11. plass i 1971.

4. plass i 1972.

11.plass i 1973.

Hvilken stabilitet er dette?

Det ble litt bedre – faktisk klubbens mest stabile ligamessig noen gang – fra 1975-78:

8.plass i 1975.

8.plass i 1976.

2.plass i 1977.

4.plass i 1978.

Så var det sorgen, ustabilt på en negativ måte, fram til 1990.

1999/91: 5.plass.

1991/92: 5.plass.

1992/93: 9. plass.

Manchester City har faktisk vært stabile siden årtusenskiftet, all den tid vi har spilt åtte av de ni siste sesongene i den øverste divisjonene. Det må vi helt tilbake til 70-tallet for å finne maken til. Og verken på 60- eller 50-tallet holdt City seg oppe gjennom hele tiåret.

Det ligger i kulturen at vi tar en tur nedom, vinner en tittel på nivå to, for så å returnere. Men der ligger også stabiliteten; at vi aldri er stabile. Så når City nå ligger som nummer 10, og går mot sin fjerde topp 10-plassering dette tiåret, så er det faktisk veldig bra til å være City. Vi har faktisk ikke vært så stabile siden 70-tallet, da vi hadde seks topp 10-plasseringer på 10 sesonger.

Tenk litt på det.

TTT.

Legg igjen en kommentar