«City will play on Mars»

svea.jpgMalcolm Allison var ikke bare en flink fotballtrener, han var også en eksentriker av høy klasse. Han var ikke bare full, han var full av seg selv – og gode sitater.

To klassikere jeg husker er når han fikk spørsmål etter at ligagullet var vunnet i 1968; Hvor langt kan dette laget nå?

– I think City will be the first team to play on Mars, svarte Allison.

Men egentlig gjelder dette planeten Jorden, ikke Mars, selv om vi nå er et godt stykke ut i mars. Jorden, nærmere bestemt Europa. For da Allisons lag (han mente det var hans, manager Mercer mente de hadde laget sammen) skulle spille i Serievinnercupen etter ligatittelen i 1968, sa Allison:

– We`re gone terrify Europe.

City møtte tyrkiske Fenerbahce i 1. runde, høsten 1968. Og ble slått ut. Etter bare 0-0 hjemme, tapte City bortekampen 2-1 foran 45 000 «sinnsyke» hjemmesupportere. Tony Coleman scoret Citys første mål i en E-cup (ikke bryststørrelsen hans.)

Folk lo av Allison og hans uttalelse om hva de skulle gjøre med hele Europa.

Så gikk det bedre. Etter seieren i FA-cupen i 1969, skulle Allison og Mercer prøve seg igjen. Denne gangen i Cupvinnercupen. Spanske Atletic Bilbao var første motstander. Bortekampen endte 3-3 etter mål av Young, Booth og et selvmål. Hjemme på Maine Road gjorde City kort prosess, og vant 3-0 etter scoringer av Oakes, Bell og Bowyer.

Belgiske Lierse var neste. Her kom skrellen – for belgierne. City vant 8-0 over to kamper, 3-0 borte og 5-0 hjemme. Francis Lee scoret fire, Colin Bell tre og Mike Summerbee det siste. Allison begynte å like seg. City hadde «funnet ut av Europa-koden.»

Neste motstander var Academica Coimbra, og her ble det tøffere. Men 0-0 borte ble fulgt opp av en 1-0 seier hjemme, etter scoring av unge Tony Towers.

Da var det klart for semifinale, og tyske Schalke 04 var motstander. City tapte bortekampen 1-0, men i returkampen på Maine Road spilte City – kanskje – sin beste kamp gjennom tidene, vant 5-1 – og var klare for finalen. Doyle, to mål av Neil Young, samt Lee og Bell scoret foran 46 000 tilskuere og en uforglemmelig cupkveld på Maine Road.

Ni forskjellige spillere scoret på veien til finalen, som ble spilt 29. april 1970 i Wien. Her kom den sedvanlige City-uflaksen inn igjen; kun 12 000 tilskuere så kampen siden det striregnet gjennom 90 minutter. I tillegg kolliderte kampen med omkampen i FA-cupfinalen mellom Chelsea og Leeds – så den ble sendt direkte på TV.

Citys finale ble aldri sendt, men City vant 2-1 over polske Gornik Zabrze – etter scoringer av Young – og Lee på straffe.

Det var da Tony Book løftet pokalen at Allison sa:

– I said we would terrify Europe. But I did not say when…

Året etter var City tilbake, som tittelforsvarere av Cupvinnercupen. Det ble den litt glemte cupen, for City gjorde det riktig så bra med et skadeskutt mannskap.

Linfield ble slått ut – på håret – i 1. runde (1-0 hjemme, Bell. 1-2 borte, Lee). I 2. runde ble Honved slått 1-0 borte (Lee) og 2-0 hjemme (Bell og Lee). Så var det et nytt møte med finalisten fra fjoråret, Gornik Zabrze, i 3. runde. Det sto 2-2 etter to kamper (2-0 og 0-2, mål av Mellor og Doyle), så en tredje kamp måtte til – på nøytral bane. Kampen ble spilt i København, og City vant 3-1 etter mål av Young, Booth og Lee.

Klart for semifinaler, og Chelsea var motstander. City var uten Bell, Pardoe, Doyle og Oakes i begge kampene, Corrigan og Summerbee i en – og fikk det tøft mot et godt Chelsea som vant 1-0 i begge kampene. Chelsea vant også finalen.

To år senere var det klart for Citys første forsøk i UEFA-cupen, men under ledelse av Allison røk klubben ut i 1. runde mot Valencia etter 2-2 hjemme (Mellor og Marsh) og 1-2 borte (Marsh).

I 1976/77 deltok City igjen i UEFA-cupen, men røk også her i 1. runde, mot Juventus. Kidd scoret seiersmålet i hjemmekampen som endte 1-0 til City, men Juve vant returoppgjøret 2-0.

Året etter – og samme prosedyre. City i UEFA-cupen, og ut i 1. runde. Denne gangen mer skuffende, mot polske Widzew Lodz. Bare 2-2 hjemme (Barnes og Channon) var ikke nok. 0-0 borte gjorde at polakkene gikk videre på bortemålsregelen.

I 1978/79 gikk det bedre, nok en gang i UEFA-cupen. FC Twente var motstander i 1. runde. City spilte 1-1 borte (Watson), men vant 3-2 hjemme etter scoringer av Kidd, Bell samt et selvmål av nederlenderne. I 2. runde ble Standard Liege slått 4-0 hjemme (Hartford, Kidd 2, Palmer), og det spilte ingen rolle om det ble tap 2-o borte. I 3. runde var det AC Milan som var motstander, og City fikk med seg et overraskende 2-2 fra San Siro etter at Kidd og Power hadde sørget for ledelse 2-0. Powers mål var et raid fra egen halvdel. Tro det den som vil… I returkampen vant City hele 3-o over italienerne, etter show og scoringer av Booth, Hartford og Kidd.

I kvartfinalen ventet Borussia Mönchengladbach. City spilte 1-1 hjemme (Channon), mens Allison valgte å bruke 18 år gamle Nicky Reid i returoppgjøret – der City tapte 3-1 (scoring Deyna).

Så skulle det gå hele 25 år til neste tur ut i Europa. Under Kevin Keegan kom City seg gjennom kvaliken mot TNS (Total Network Solution) med sammenlagt 7-0 (målscorere Sinclair, SWP, Sun, Sommeil, Anelka, Negouai og Huckerby). I 1. runde ble belgiske Lokeren slått 3-2 hjemme (Sibierski, Fowler, Anelka) og 1-0 borte (Anelka på straffe), før eventyret endte med pinlige 1-1 hjemme mot polske Groclin (Anelka) og 0-0 borte i 2. runde av UEFA-cupen.

Nå har vi altså sjansen til å nå vår første kvarfinale i Europa på 30 år, hvis Aalborg blir slått over to kamper. Det kan være et minne verd å ta med seg. Kanskje blir det 30 år til neste gang også?

Legg igjen en kommentar